Maks rotete innlegg om alt fra lunger til drager.

Først skjer det ingenting, så skal alt skjer på en gang. Uten at det skjer noe som egentlig er verdt å nevne. Eller som jeg vil nevne?

Uansett, pappaen min var på besøk hos oss i en uke og da han kom hjem måtte han på legevakten. Han ble hjerteoperert for noen år siden så brystsmerter er ikke bare brystsmerter. Lang historie kort, han måtte legges inn og få satt inn et stent og det å være så langt unna familie når slike ting skjer…..ikke gøy. Ikke i nærheten av gøy i det hele tatt.

Så jeg stresset kanskje litt i overkant av hva jeg burde…..og hei lungebetennelse. Jeg eier ikke immunforsvar siden medisinene jeg tar nettopp skal sørge for at immunforsvaret mitt ikke skal fungere så hei basiller og sykdom. På toppen av kronisk sykdom. Utrolig rettferdig, takk univers.
Iblant får jeg random feber her og der, bivirkninger av enda mer medisiner jeg tar men dette utviklet seg fort og legen min kaster antibiotika etter meg siden kroppen min ikke tåler det å være syk…utover det den allerede sliter med. Mannen min ble hjemme for å ta vare på meg og hente medisiner i nabobyen (for så klart er ikke apoteket vårt åpent i helgene) og jeg nådde 41 i feber. Ny rekord!! Hurr-aaaaaa.

Legevakten sto på planen for søndag, men heldigvis slapp feberen taket på søndag så jeg slapp å sløse bort timer på sykehuset igjen. HURR-A!

Balloooon!Mannen min kom hjem med blomster og ballong. For ballong er VIKTIG.

Det begynte med at jeg ble knæsjrød på store områder av kroppen, halsen min klødde og jeg ikke orket å snakke fordi det gjorde for vondt, og endte med å vekke mannen min igjen for vann og febernedsettende, hvor feberen endelig ga seg for godt og ikke bare skjøt i været igjen når virkningen av medisinene avtok.

Nå har jeg nesten fått tilbake stemmen min og selvom kroppen min avskyr antibiotika så er jeg HAPPEH for at det faktisk fungerer. MAKS hurr-AA!
Etter å ha hvisket en hel helg fordi jeg måtte skrike for å få frem noen lyd, var det maks hurra å gå utenfor døra og faktisk se solskinn igjen. Før det selvfølgelig begynte å regne. Takk univers. Glad i deg også.

Så til LUNA!!!!!!

Luna Love

I veldig mye bedre nyheter, vår nye jentedrage (JA jeg har sjekket, hun er en jente! Big Smile går det så utrolig bra med, hun er som en helt ny drage. Nå har hun vært hos oss i halvannen uke og det er som natt og dag med henne, hun har endret seg enormt mye. Fortsatt har hun tider hvor hun ikke vil holdes og hopper unna som en gal liten gresshoppe når vi forsøker å ta i henne, men hun er mye, mye, maks mye, hurr-a mucho bedre enn hun var, mannen min får til og med (nesten) tilbringe tid med henne uten puffing med skjegg eller at hun freser til ham nå. Hun synes ikke menn med hatt er noe kult i det hele tatt, men det går fremover, litt hver dag.

Og, hun har det beste lille trøttatrynet ever!

Trøttatryne
Trøtte dragefjes er ca det beste som finnes. Og nei, hun bruker ikke leppestift, hun liker bare å spise bringebær med hele ansiktet, helst hele kroppen.

Hver kveld har vi en fast rutine, jeg tar henne ut så hun får sove på meg en time eller to før jeg legger henne tilbake i tanken uten at hun våkner igjen. Det var noe jeg alltid gjorde med Pete da han var babydrage og det ser ut til å fungere med henne også, det er som effektiv drage-bonding. Nå kan jeg løfte henne opp og kysse henne på bollemagen uten at hun våkner. Fremskritt! Og hurr-a!
Hun spiser som en hest, hun har maks bollemage som på magisk vis dukket opp etter at hun kom til oss….. vet ikke hvorfor altså. På en vanlig dag spiser hun salat til frokost og kveldsmat og til lunsj….. 15-20 kakerlakker. Ikke engang Pete spiser så mye. Spesielt ikke nå, for han gjør ikke annet enn å sove. Men! Her om dagen head bobbet han for første gang, det har han aldri gjort før. Nå gjør han nesten ikke annet….han lukter jentedrage. Pete vil ha jentedrage. Til tross for at jeg har kjøpt materialer for å lage forlovelsesring til kjæresten hans. Klart dragen min har kjæreste. Ehe.

Luna

Luna og Pete har ikke møtt hverandre enda og Luna aner ikke at Pete eksisterer, men Pete vet at det er dame i hus og han er nå for kul for mammakos. Han snur bokstavelig talt ryggen til meg om jeg kommer opp til tanken hans de gangene han sitter der. Han er nå en kuuuuul pubertetsdrage som ikke er min lille baby lenger. Jeg er ikke klar for dette!! Jeg tror dette er som å ha barn som blir tenåringer og ikke vil bli sett med mammaen sin lenger. SNUFS!
Mannen min har gitt meg kallenavnet The Dragon Tamer, siden jeg har tammet en vill drage fra indre regnskog. RAWWR! Kanskje ikke så dramatisk, men likkeså har hun blitt en nesten-tam liten sak, jeg fører definitivt opp ‘dragon whisperer’ på CV’en min. Utrolig nyttig kunnskap, merker jeg kommer til å få hyppig bruk for det i fremtiden.

Bortsett fra det har vi det bra alle sammen, alt i alt er det ikke mye å klage over. Bortsett fra mennesker, jeg kan nesten ikke skrive et blogginnlegg uten å klage på mennesker…..det er bare så altfor mye å ta for seg.

Jeg jobber fortsatt med å redde to drager fra andre siden av USA og for en tid tilbake var det en dragemamma på Instagram som skulle hjelpe meg med dette, hun har visst god erfaring med å sende drager fordi hun tidligere drev med avl, og hun lovet at hun skulle hjelpe meg. Før hun sluttet å svare på meldingene mine….. og jeg jo så at hun så meldingene mine fordi Instagram har den flotte funksjonen at du kan se hvem som leser det du har sendt. Null svar. Jeg tror jeg sendte fire eller fem meldinger uten noen tilbakemelding, den siste hvor jeg skrev at jeg forsto godt om hun ikke kunne hjelpe meg, men om hun vær så snill kunne gi beskjed dersom hun ikke kunne så jeg kunne fokusere tiden min på å forsøke å finne noen andre. Null svar. Niks, nada, NULL.
I dag får jeg melding av henne, hun vil ha instagramkotnoen min fordi hun vil at dragen hennes skal få de 13 000 følgerne mine. Say what….? Hennes første melding var bokstavelig talt “Would you trade accounts with me? That would be great!”

……. O_o

Jeg liker denne personen (nesten) så å skrive noe mindre pent tilbake er ikke så aktuelt helt anda, men altså… hva SKAL dragen hennes med mine følgere? Hvor sikkert ti tusen av dem er norske, yngre mennesker som følger meg fordi de følger meg på YouTube……. som er såkalte “fans” (ugh, jeg hater det ordet) eller som jeg kaller dem, HC-peeps. Og hvor i all verden har hun lagt igjen hodet sitt om hun seriøst tror at jeg skal si ja til noe sånt?! Hadde hun svart meg da jeg trengte hennes hjelp og hun lovet meg at hun skulle hjelpe, da hadde jeg seriøst vurdert det. Men …… jeg skjønner ikke hva folk tenker med. Da jeg svarte at det nok ikke gikk, for jeg bryr meg om følgerne mine og synes det er noe tacky å bare NOEN VIL HA KONTOEN MIN, BYE! så spurte hun om jeg ikke bare kunne si ifra til dem.

Um…… Ja…nei? Nei. NEI. Nei, jeg tror ikke det. Hvorfor i all verdens land og rike skal jeg gi noen instagramkontoen min fordi dragen hennes vil ha flere følgere?! Han er en av mine favorittdrager på instagram, men eieren hans…..not so much. Bare det å spørre synes jeg er frekt, jeg hadde aldri i verden turt å sende en slik melding, spesielt ikke om jeg var henne og det var jeg som bare ga f i å svare når noen trengte hjelp til noe.

Også har du selvfølgelig de som, under et bilde hvor jeg forteller om sykehus, hjerteproblemer og min far, maser etter svar på DM. For direkte meldinger på Instagram er så klart det jeg fokuserer på eller ser på som viktig når faren min er innlagt på sykehuset. Jeg vet ikke om det bare er meg, men mangler de yngre grunnleggende folkeskikk nå om dagen? Jeg får ukentlig meldinger og kommentarer hvor jeg ikke vet om jeg skal le eller grine, kommentarer jeg får på YouTube leser jeg ikke lenger engang fordi det meste av det bare er dritt uansett og jeg heller bruker tid på å stirre inn i en vegg enn å svare på drittkommentarer.

Kanskje krever jeg for mye, men å mase etter svar på en melding når du vet en person er i en litt mindre koselig situasjon? Gi nå faen. Bruk hodet, du gjør da ikke sånt? Eller jo, du gjør visst det……men du burde ikke. Du burde vite bedre. Å være ung er ingen unnskyldning for å være en drittsekk.

Det er jo ikke nødvendigvis negativt, de jeg omgir meg med vet at jeg ikke bare sier ting for å være snill, er jeg grei mot deg så er det fordi jeg faktisk bryr meg. Burde ikke det være en selvfølge egentlig…? Det er jo nettopp ikke det, folk er så falske at de kan måle seg med ansiktet til Kylie Jenner, og selv om noen kanskje foretrekker sølvpapir-versjonen av ting fordi de ikke takler konfrontasjon eller å høre sannheten så har jeg bare ikke gidd. Kanskje er det derfor jeg har veldig få nære venner, noen venner, og en uendelig haug med bekjente, for jeg orker rett og slett ikke mennesker med mindre jeg vet at de er genuine. Og fordi jeg “dessverre” har en magefølelse som forteller meg det som ikke blir sagt, så fanger jeg opp ikke-så-ekte mennesker med en gang, det går fort før jeg vet hva jeg synes om noen eller ikke. De jeg ikke synes noe om er jeg ikke akkurat slem mot, men jeg gidder heller ikke å bruke tid på dem. Det tar tid vekk fra de virkelig bra menneskene som fortjener energi og som er gi & ta, ikke bare TA TA TA TA TA!

Jeg har et par “nære” venner som bare er der, som jeg bruker tid og energi på når jeg ikke har noe bedre å gjøre, som jeg egentlig er venn med fordi det bare er sånn, uten at jeg egentlig tenker på dem utover der og da når jeg snakker med dem. Dette er mennesker som bare tar hele veien, som kan snakke om seg selv i time etter time og som aldri spør om noe som helst tilbake. Jeg vet hele deres livshistorie, mens de så vidt vet hvilken del av verden jeg er fra. Jeg kjenner til historien til en venninnes eksmanns syke katt, mens de ikke kan navnet på Pete. Noen sånne har kanskje alle? De krever ikke så mye og de bare er der, hverken mer eller mindre. Så har du de du ikke egentlig kan kvitte deg med fordi de er familie eller som familie, de som du overhodet ikke har noe til felles med, eller som du egentlig vet at er råtten tvers igjennom, men som på en eller annen måte alltid kommer til å være der så det er enklere å bare tolerere dem. Heller det enn familiedrama herfra til månen. Nå har jeg kuttet kontakten med flere slike også, jeg tror ikke blod er spesielt mye tykkere enn vann, og er det mennesker som bare er ute etter å være forjævlige så sier jeg takk og farvel om det så er mor, venn, bror, bekjent eller fandens oldemor.

Livet er for kort til å brukes på mennesker som bare er blah….. Jeg tror kanskje jeg fortsatt bruker for mye tid på mennesker som bare er blah. Et av nyttårsforsettene mine var å bruke mindre tid på folk som bare er der, som det ikke er substans ved, eller som ikke er faktiske vennskap, og jeg har kvittet meg med et par allerede. Det er det som er bra med sykdom og mindre koselige situasjoner, du merker hvem som er faktiske venner, hvem som er verdt å virkelig ta vare på og hvem som kanskje kan settes litt til side så andre får plass. Når samtaler blir mer som et intervju enn en samtale, da sier jeg takk for meg. Når jeg føler meg som en byrde når jeg deler to setninger fra eget liv, eller jeg selv må ta initiativ til å fortelle noe til tross for at jeg har stilt 14 ulike spørsmål om dem, venner, far, mor, foreldre i Afrika, katta til naboen, forrige hund de hadde, faren til hun som var gift med han som jobbet der en gang, da er det på tide å kutte navlestrengen og heller flytte fokuset over på noe annet.

Jeg har ikke noe imot å pjatte med iblant, ha dager som tilbringes med mennesker jeg vet jeg ikke kunne brydd meg mindre om flyttet til Kina i morgen, men når noe alvorlig skjer er det de jeg snur meg til som virkelig teller, det er de jeg tenker at “HEY, dette må jeg fortelle til *******!! når noe spennende/rart/forjævlig/spesielt/idiotisk/morsomt/flaut/pinlig skjer. Jeg har gått på en smell der flere ganger enn jeg kan telle, men du merker raskt hvem som virkelig er der. Og da mener jeg ikke de som sender en sms en gang i skuddåret for å grave etter info, for å deretter forsvinne i to år uten et lyd og du hverken vet om de er i live eller døde i en grøft, men de som virkelig stiller opp når du trenger det. Jeg er glad jeg har magefølelsen min, når det gjelder mennesker og vennskap trenger jeg ikke å tenke, magefølelsen min styrer alt.

Mennesker er definitivt ikke min favoritting her i verden, stort sett synes jeg ikke de negative menneskene veier opp for de gode i det hele tatt. Men det er det man har hunder til, de legger seg sammen med de gode menneskene så de forjævlige ikke synes så godt lenger. Også drager.

Le cuteness
Definitivt drager♥.

Selv om Luna i dag hoppet fra brystet mitt og opp i luften så fort og raskt at jeg nå har et mindre pent klor tvers over overleppen og armene mine ser ut som de har blitt voldtatt av en katt etter at jeg ga henne et bad i dag. Et bad med mint fordi hun lukter UGH. Et av de positive tingene ved å være helt tett, jeg lukter ikke drageurk.

Var det nok rambling for i kveld? Jeg tror kanskje det. Igjen må jeg endre overskriften for innlegget endte opp med å handle om noe helt annet enn det jeg først hadde sett for meg. Perfeksjonisten i meg skriker og river seg i håret, for hun vil helst at jeg skal dele opp dette innlegget og skrive ett om hverdagsurk og et annet om menneskeurk, men for en gangs skyld skal jeg gå for hun på den andre skulderen, hun som akkurat nå ligger under et teppe og ser på Netflix mens verden rundt henne er et evig rot uten noen form for system. Hun kan få lov til å avgjøre for en gangs skyld.

Så enjoy, maks rotete innlegg om alt fra lunger til drager.

Paws and kisses!

Le Fluffs

image4

Posted in De firbente, Hverdag/blogg/whatever | 3 Comments

Just another day in the life of me.

(null)

“She has an eye for the ones who need rescuing.” – mannen min ♥

Hver gang vi besøker en av de to lokale dyrebutikkene våre, så går jeg rett til reptilene for å sjekke at dragene har det bra. Selv om vi er der så ofte at vi kjenner de som jobber der så er ikke dyrebutikker et spesielt bra sted for dyr, selv om de selvfølgelig burde være det. Spesielt reptiler blir sjelden behandlet bra, reptiler kjøpt i dyrebutikker blir sett på som rescues på grunn av alt de går igjennom før de ender opp i dyrebutikken. Heldigvis er våre to dyrebutikker ok på reptilhold, f.eks. har de ikke dragene på sand som er en vanlig feil mange gjør, men likevel sjekker jeg alltid dragene som det første jeg gjør når vi besøker butikken for å kjøpe gresshopper eller mark eller kakerlakker eller hundenom.
I går skulle vi ut for å spise middag med pappaen min som har besøkt oss denne uken og på veien dro vi innom Petco for å kjøpe nom til hundebroren min i Norge. Som vanlig gikk jeg først bort til dragene før jeg bad den ene ansatte om å sjekke en av dragebabyene fordi jeg ikke var sikker på om den sov eller var syk. Syk var den ikke, heldigvis, men mens vi sto og snakket om reptiler, fortalte hun om en drage de ikke hadde fremme i butikken, men som var tilgjengelig for adopsjon.

F……. Ok……

De hadde ingen informasjon om dragen, annet enn at den hadde vært i butikken i noen uker etter at de forrige eierne etterlot han eller henne der. Jeg måtte selvfølgelig hilse på den…..det var egentlig ikke et spørsmål engang, dragen måtte bli med oss hjem. Etter en rask middag rakk vi akkurat innom butikken på veien hjem og dragen kom trygt hjem og på plass i Pete’s gamle tank. Smile

(null)

Mennesker gjør meg både kvalm og uvel og forbanna og irritert og mye annet snacks som ikke er videre positivt. Jeg er glad jeg konverterte til glassmanet for lenge siden for jeg vil virkelig ikke være det samme som noen av disse helvetesforhelvetefaentadem individene.

Dette er en ung liten drage, hun (jeg er sikker på at det er en jente uten at vi har fått sjekket enda) er halvparten så stor som Pete og hun kan være alt fra 6 måneder til et år gammel. Hun har ikke blitt håndtert tidligere i det hele tatt, de forrige eierne gadd visst ikke å ha henne lenger fordi hun ikke er sosial eller tam. Hun var livredd da de rullet tanken hennes ut i butikken og jeg først fikk møte henne, helt fullstendig vettskremt. Det er tydelig at de som først hadde henne ikke har gjort noe som helst for at hun skal bli trygg, sosial, tam og håndterlig. Mennesker er som regel redde usikre og redde dyr fordi de lett kan bite eller vise tegn til å ikke ville håndteres, men hva tenker du med når du gir opp uten å engang prøve å få henne sosial?!

Drager krever faktisk mye tid, de krever at man bruker mye tid med dem for at de skal bli sosiale. De kan ikke bare sitte i en tank konstant, da vil de ikke bli sosiale, kosete eller spesielt tamme – logisk nok. Alle dyr trenger sosialisering, også reptiler. Pete ble sosial veeeeldig fort nettopp fordi jeg bar rundt på han konstant fra han var babydrage, han vokste jo opp i en pose jeg hadde rundt halsen, sovende i håret mitt, eller sittende i BHen min. Nå er han supersosial, han har aldri vist tegn til å være redd eller usikker. Jo forresten, en gang, første gang han så meg med briller og oppsatt hår – da skjønte han ingenting. Grin Han er heller ikke ekstatisk over fremmede, spesielt synes han ikke fremmede menn er noe særlig, men han er utvilsomt både en tam og sosial liten kar. Han stoler så mye på oss at han ikke gidder å våkne engang når jeg henter ham ut fra soveposen hans, han kan henge og slenge som en dau bit med dragegelé fordi han vet det ikke er noe å stresse for. Han vet at vi bare er snille og gode med ham og det er da ikke nødvendig å være våken med mindre det skjer noe spennende. Mark feksempel. Mark er spennende, slikt våkner man for.

Anyroad, denne lille jentedragen tror jeg må ha opplevd noe mindre bra, kanskje tilhørte hun unger uten kunnskap om hvordan hun håndterer dyr, for hun er virkelig redd. Ikke normalt usikker som noen babydrager man møter i dyrebutikk kan være, men livredd. 24 timer hos oss og hun puffer ikke lenger med skjegget sitt. Det tok meg én dag å få henne så komfortabel at jeg kan ta i henne uten at hun freaker helt ut. EN DAG. Unnskyld meg, men hva i helvete har de forrige eierne drevet med??????!!!!!

(null)

Drager blåser opp både kropp og skjegg når de er redde og hun puffet opp skjegget sitt i hele går, bare vi kom nær tanken hennes så puffet hun seg opp. I dag har hun ikke gjort det i det hele tatt og selv om jeg har brukt endel tid med henne, så krever det ikke akkurat time etter time. Vi plasserte henne på kjøkkenet for her er det mye støy fra dører og kjøleskap og oppvaskmaskin og Chester & Dottie, og jeg har gått opp til tanken hennes og lagt hendene på glasset hver gang jeg er på beina. I går ble hun skremt bare jeg la håndflatene på glasset, i dag?

TADA!

(null)

Dette sier enormt mye om hvor lite tid de forrige eierne må ha brukt med henne. Sånn ca ikke noe tid i det hele tatt. Pissed
Hun har ikke hele halen sin, en bit av haletippen hennes er bortevekk. Det kan ha skjedd da hun var liten, babydrager som bor sammen har en tendens til å skade hverandres haler, men det kan så klart også ha skjedd hos de forrige eierne.

Jeg måtte nuffe litt ekstra på Pete i går kveld bare fordi mennesker er &$!%#€ og Pete er alltid klar for kos. Nettopp FORDI JEG HAR BRUKT MASSE TID MED HAM siden han var bare 11 gram med dragebaby. Nå er han en kosete halvkilo med drage, 450 gram for å være korrekt.

(null)Han sover enda, fortsatt i semidvale, men jeg tok ham frem i går for å kysse litt på skjegget hans før han krøllet seg sammen som en ball på brystet mitt og vi sovnet sånn, begge to. Han er så tillitsfull og rolig som man kan få en drage tror jeg, og det er ikke fordi vi etterlot ham til seg selv, det er fordi vi har brukt masse tid med ham, helt siden han var baby. Er ikke det vitsen med å ha dyr? Bruke tid med dem, være sosial med de firbente? Hva er vitsen med å ha et dyr om du skal ha det på utstilling i en tank 24/7 ??! Skjønner ikke vitsen, da kan du heller skaffe deg en potteplante.
Jeg får helt vondt i magen av hvor jævlige og tankeløse mennesker er. Om du skaffer deg et kjæledyr så er du ansvarlig for det kjæledyret til dyret velger å forlate deg, IKKE til du går lei fordi du er en forbanna idiot som fortjener å drukne i snørr. Dyret skal forlate deg, aldri omvendt.

Vi visste ikke om den lille nye dragen var jente eller gutt og jeg har heller ikke fått sjekket enda, men jeg er sikker på at hun er en jente og hun heter Luna. Lucky Luna. Luna fordi hun har en gråsvart farge som minner meg om månestein, lucky fordi …vel, hun er en lucky liten dragenuff. Smile
Hun spiser som en hest, mye mer enn Pete spiste da han var yngre. Salat hadde hun visst ikke fått før, hun skjønte ikke helt hva hun skulle gjøre med dragesalaten jeg ga henne i dag tidlig, men nå har hun skjønt det for hun har skjegg og en fot full av bringebær. Magen hennes er veldig god og rund allerede. Grin Akkurat slik det skal være.

Planen? Tja. Jeg vil redde de dragene som kommer min vei og som trenger hjelp, finne nye hjem til dem og sørge for at de blir like bortskjemte som det Pete er. Hvorvidt jeg klarer å gi henne fra meg blir en annen sak, men heldigvis er hun jente så hun kan bli om det er meningen at hun skal bli vår – det forteller hun oss etterhvert.
Dottie oppdaget henne i går og synes hun er helt ok, Chester derimot…. Han fikk plutselig øye på henne i dag og han så like lost ut som da det kom en luftballong svevende over huset vårt. Hysterisk. Deretter var han furt på meg i timesvis for hallo, jeg hadde ikke diskutert dette med ham!!! Etter å ha bestukket han med en halv kylling har han tilgitt meg. Men han gidder ikke å lukte på Luna engang, han har en teori om at det han ikke ser på, det eksisterer ikke. Så hun eksisterer per nå ikke i Chester sin verden. Pete har aldri eksistert. Luna har så langt utforsket sofaen, hoppet fra sofaen, og forsøkt å hoppe ut av hendene mine. Hun er som en krysning mellom dinosaur og gresshoppe. Jeg er så sykt glad for at hun ikke har vinger, hun er slitsom nok å løpe etter som det er. Også er hun veldig, veldig god. Veldig våken og ‘alert’ (hva nå enn det er på norsk…var? Whatevs) og hun er i skakke-på-hodet-fordi-skjønner-ikke fasen, Pete gikk gjennom samme fase da han var omtrent like gammel, jeg skjønner ikke at hun ikke får kink i nakken.
Video av henne ligger på Pete sin instagram om dere vil se henne, hun er helt sprø etter å klatre og har prøvd å kaste seg ut av tanken sin fire ganger allerede. Hun var helt bananas helt til jeg fant frem og satte opp tre stiger og en hengekøye til henne, hele kvelden har hun sittet i hengekøyen sin og sett ut på verden. En nysgjerrig liten sjel som er veldig var på alt som skjer rundt henne. Magen min rumlet da hun satt på fanget mitt i stad og da vrengte hun nesten hodet helt rundt, det skjønte hun ihvertfall ingenting av.

Jeg håper karma voldtar de forrige eierne hennes med et juletre. Pissed
Jeg kan skrive bok om hvor intenst jeg avskyr folk som ikke tar ansvar for dyr de skaffer seg, som sansynligvis ser på dyr som noe som er til for deres underholdning og herlighet og fy FFFF så forbanna jeg blir!!!!!!!!!!!!!!
Verden hadde blitt et mye mer fantastisk sted dersom folk ville skaffet seg dyr KUN om de er villige og i stand til å ta vare på dem. Heldigvis ser hun ut til å være i god form, mange drager som er rescue drager har en lidelse som kommer av kalsiummangel, heldigvis virker hun frisk og rask. Likevel skal vi til dyrlegen så snart jeg finner nærmeste reptildyrlege, bare for å være sikker på at hun har god helse.

Pete er fortsatt ikke klar over at han har en lillesøster, inntil videre er det likegreit. Han skal få våkne ordentlig før jeg avslører at han nå vil bo vegg i vegg med lille Luna. Han er så pubertetsbolle de få timene han er våken hver uke at jeg tror det er greit at han tror han er enedragebarn en stund til. Laugh Uansett hva som skjer, om hun blir hos oss eller ikke, hun skal få nok kjærlighet og omtanke til å vare henne livet ut, og blir det et nytt hjem på henne så kommer jeg ikke akkurat til å godta eller gi henne fra meg til hvem som helst – Vi leker ikke kritisk til mennesker. Hun skal ikke få annet enn perverst overflødige doser med kos og nuff og kjærlighet og gresshopper og mark og masse bær og skjeggekos og alt annet hun kan ønske seg her i verden. Lille Lucky Luna skal få vokse opp med storebror Pete og pelsete storesøsken, jeg tror hun vil få det bedre fremover enn hun har hatt det så langt. Det skal vel kanskje ikke så mye til.

Dyrebutikken vår har sjelden eller aldri reptiler for adopsjon… Det finnes ikke tilfeldigheter.

Pappaen min ristet på hodet og trodde nok jeg hadde blitt litt sånn gal, mens mannen min lo og sa at dette var “….just another day in the life of Hilde.”

Han kjenner meg godt. Han stoler like mye på magefølelsen min som det jeg gjør nå, han rister ikke på hodet lenger engang. Det er definitivt min super power; jeg kan lukte når noen trenger hjelp. Sånn ca.

(null)Redd, redd, redd, men oh so KYOTE.

Posted in De firbente | 6 Comments

Det beste å holde i hånden er en annen hånd…. Eller en drage.

I kveld hentet vi pappaen min på flyplassen i San Francisco og før vi dro var Pete utrolig nok våken, derfor fikk han være med på kjøretur!

Han er så sykt nysgjerrig, han skal være med på absolutt alt. Han nekter å sitte på fanget og se ut, han SKAL enten sitte på dashbordet eller helst på hodet mitt for å kunne titte ut på verden utenfor. Han kravlet omkring og var helt bajas på turen, på et tidspunkt klatret han opp i nakken min og satte seg til å tygge på håret mitt. Jeg måtte dra han frem og dra en stor tufs med hår fra munnen hans, håret mitt var vått av dragesikkel. Grin

….. men uansett hvor bajas han er så blir han veldig fort sliten (litt som en valp, hah) og når han får sitte i hånden min så roer han seg med en gang. Han liker å bli holdt og han liker varmen fra håndflaten min, og så fort jeg tar tak i ham og han får sitte slik så hviler han hodet på hånden min og stirrer ut til det blir for mye action for det lille dragehodet hans og han til slutt sovner.

(null)

SmileSmile

Han er en fascinerende liten tass. Utvilsomt det merkeligste jeg eier, sansynligvis det merkeligste jeg vil være glad i noensinne. En smule (eller et helt brød) bortskjemt og er ikke helt klar over hvor bra han faktisk har det. Iblant en trassig drittunge, men alltid sosial og kosete. Litt skarp å kose med, men likevel god.

Hvem hadde trodd jeg skulle forelske meg i en reptil??! Ikke jeg.

Posted in De firbente | 5 Comments

It’s a happy life, Mrs. Fluff. / Love, Reno, Love

Det slår aldri feil: Enten så er jeg så dårlig at jeg ikke orker å gjøre noe annet enn det som er ytterst minimum (puste, sove, ta medisiner, drikke vann) eller så er jeg i så god form at jeg ikke vil bruke tiden min på blogg, men heller bruke den på mann og firbente barn. Det er en ond sirkel sånn bortsett fra den onde delen.

Men jeg lever. Faktisk lever jeg veldig bra, bedre enn på veldig lenge. Hvorfor vet jeg ikke, jeg tør ikke å håpe på at det er den nye formen for cellegift jeg får (slapp av, cellegift er ikke bare behandling for kreft), jeg vil ikke jinxe det hele siden jeg med min flaks sansynligvis vil ende på på legevakten i morgen dersom jeg lager et fint og søtt innlegg hvor jeg skriver at jeg endelig har funnet en kombinasjon av medisiner som fungerer. Per nå går jeg på ikke mindre enn to ulike medisiner som senker immunforsvaret mitt til et minimum. Jeg har ikke kreft, men jeg har nå immunforsvaret til en med kreft. La oss bare si at jeg lever på antibac og jeg har svart belte i det å ikke ta i noe som helst når jeg er andre steder enn i mitt eget hus.

Uansett så skjer det samme alltid: Jeg bruker heller tiden jeg er i bra form på det jeg elsker å drive med: Den lille familien min, jobb og hobbyer. Blogg er en hobby jeg har nedprioritert, jeg har vurdert å slutte helt siden jeg ikke liker å gjøre ting bare sånn halvveis. Alt jeg gjør gjør jeg 100% eller ikke i det hele tatt, jeg er for perfeksjonistisk kontrollfreak til noe annet. Og hver gang jeg igjen gjenoppstår fra sykdomskoma og vender tilbake til denne bloggen så føler jeg at jeg må oppdatere dere på hvor jeg er og hva som skjer. Hvis ikke hadde jeg nå publisert et innlegg om Chester’s long lost twin som vi møtte på i dag, bilder av snø i California og søtt kliss om hvor fantastisk bra jeg er. Så hva er nytt?

Jeg jobber fortsatt med å få dragen jeg skrev om tidligere fra PA til CA. Jeg vil gi jenta en sjanse til, men det ser ut til at hun som lovet å ta over Obie har forlatt verden og nå svarer hun ikke på meldingene mine, til tross for at jeg jo ser at hun mottar og leser dem… Dette til tross for at vi begge var irriterte på en annen dragemamma som plutselig bare forsvant uten å gi lyd fra seg. Om du vil ut av en situasjon, ha baller nok til å si det rett ut…ikke bare forsvinn, det er så feigt. Med andre ord kan det hende jeg ender opp med to fosterdrager som jeg må finne nytt hjem til her i California. Redde dem ut av den dyrebutikken skal jeg uansett, om jeg så må sykle dit. Alene. Opp ned. Naken. Med en meksikaner i sykkelkurven.

Vår lille drage? Han sover enda. Når han ikke sover så våkner han, får kullsvart skjegg (aka er han forbanna, lysten på damer, barsk eller irritert) og stanger deretter inn i speilbildet sitt eller alle skygger han ser. Det er parringssesong og Pete er på jakt etter dame. Min lille baby har nådd puberteten!!!!! Og jeg vet ikke helt hva jeg synes om det. Han var med på tur denne uken….

PETEH!

Fordi jeg og mannen min feirer fem år sammen i år. FEM! Vi har egentlig bestemt oss for at vi har lov til å feire hele året og siden jeg har følt meg overraskende bra i det siste så gjør vi nettopp det. Vi nyter hvert “friske” øyeblikk og etter over to år med elendighet og sykdom herfra til månen, så er det fint å få litt normalitet her og der. Nå er vår “normal” fjernt for de fleste og langt fra hva andre ser på som normalt. For andre u-syke (hah) er min ‘normal’ elendig dårlig og syk som bare FFF, men jeg kan forlate huset nesten hver dag nå og det er et maks og stort HURRA. Jeg kan gå opp trappa og dusje uten å ta en lur etterpå. Jeg kan sove mer enn to timer i strekk uten å våkne og forbanne egen kropp, verden, paven og allverdens spurver.

Den dårlige nyheten er at Rainier skadet kneet sitt og må opereres i Mars.

Den gode nyheten er at det nå er hans tur til å være pasient mens jeg kan få være hans sykepleier, istedenfor omvendt slik det har vært i evigheter nå. Allerede har han begynt å mislike situasjonen fordi han ikke akkurat kan hoppe rundt, nå skal han få føle på det å være hjelpesløs… MUAHAHA! Den satt langt inne hos meg; det med å være hjelpesløs og helt avhengig av en annen. Jeg har hatt netter hvor han bokstavelig talt har måttet bære meg på do og herrejesus så elendig du føler deg når slikt skjer, det å føle seg som en byrde er en gigantisk del av det å være kronisk syk, eller syk i det hele tatt. Jeg liker ikke å bli tatt vare på, det gjør ikke han heller….. så de neste månedene blir… interessante. Han kan ikke legge vekt på kneet sitt på hele seks uker, det vil si null bilkjøring. Jeg vet ikke om jeg skal grue eller glede meg, men jeg er glad vi aldri kjeder oss og jeg er enda mer glad for at vi ikke finnes lei hverandre.

Det er det jeg (og vi) synes er mest magisk med dette / oss, jeg finnes ikke lei av ham. O_o Han var langt ifra mitt første forhold, jeg har vært i flere seriøse og langvarige forhold, men før så følte jeg at jeg alltid måtte ofre noe, gi opp noe jeg elsket å drive med. Med tidligere kjærester så fikk jeg aldri alt jeg ønsket meg. Enten så fikk jeg nok tid med dem, eller så fikk jeg nok alenetid.. eller så fikk jeg nok tid med hunden min, Spot.

LOVE

Og helt ærlig? Helst ville jeg alltid tilbringe tiden min med Spot. Det var aldri en kjæreste jeg var mer glad i enn ham, det var aldri sånn at jeg heller ønsket å tilbringe tid med dem enn ham, jeg så alltid på disse kjærestene som noen som stjal tid vekk fra den jeg egentlig ville tilbringe tid med. Det sier kanskje mest om kjærestene mine…… men Jeg har aldri følt at jeg har fått absolutt alt jeg ønsker meg i et forhold uten at jeg trengte å gi opp noe, uten at jeg gikk rundt med en “jeg vil hjem” følelse i magen. Det ble aldri helt, bare halvt og kjærestene ble mer irriterende enn noe annet fordi jeg følte at jeg måtte bli ferdig med tiden med dem så jeg kunne dra hjem til han jeg var mest glad i ….. hvordan forklare?! Jeg savnet de aldri, mens jeg alltid savnet tid med Spot og tiden min med bare meg. Det hele ble bare… feil.

Nå? Nå har jeg nok alenetid, jeg har nok tid med dyrene mine og jeg har nok tid med Rainier. Eller, faktisk synes jeg aldri jeg får nok av hverken han eller de firbente barna mine, jeg lærte betydningen av det å lengte etter noen da jeg fikk denne lille familien min. Jeg går altfor lett lei mennesker, det er veldig, veldig få mennesker jeg har kjent mer enn noen få år…. men jeg håper vi får noen hundre år sammen. Tiden vi får i dette livet blir faktisk ikke nok, jeg håper det er noe etter dette også så vi kan fortsette uten noen form for slutt.

Den korte versjonen av disse ordene som sikkert ikke gir mening for noen andre enn meg: Jeg er HAPPEH! Jeg har vært klissete lykkelig i fem år i år. Den eneste jeg var lykkelig med før var Spot, han er den eneste som har gitt meg følelsen jeg nå har hver eneste dag med mine fire fantastiske vesener. Før vi dro fra Reno (by i Nevada vi ofte besøker) kjøpte mannen min en liten jordklode til meg som er laget av ulike typer stein.

Jordklode

Jordkloder er en liten intern greie mellom oss som startet første gang jeg besøkte ham i San Francisco for snart fem år siden, men det slo meg at de fire virkelig er min verden. Sykdom kan være sykdom, smerter og elendighet går bra…. jeg tror jeg kan klare hva som helst, komme meg helskinnet gjennom enhver situasjon, så lenge jeg har dem på min side.

Det beste med det hele er nesten tryggheten, det at jeg vet at jeg alltid har dem med meg. Etter fem år har vi vært igjennom stort sett hver eneste vanskelig situasjon som familier kan utsettes for, bortsett fra utroskap, svik, eller annet som ville ført til at vi ville gått hver vår vei. Alvorlig sykdom, tap, sorg, ulikheter innen religion, familiedrama, flytting, endring av kultur og hjemland (for meg) og flere ting jeg ikke deler med verden, men som har vært utfordringer vi aldri hadde taklet på strak arm om vi ikke var ment for akkurat hverandre. Jeg har aldri tvilt på at alt som har skjedd de siste fem årene, skjedde av en grunn. Nå mener jeg det med alt som skjer og enhver situasjon, men vår historie er …. merkeligmagisk. Så ufattelig tilfeldig og for merkelig til å bare være en tilfeldighet. Aldri har ting falt så perfekt på plass, og selv om fem år virker lenge så føler jeg at vi nettopp har begynt. Jeg er fortsatt intenst fascinert av ham og fortsatt har vi netter hvor vi ikke sovner før morgenen kommer fordi vi aldri blir ferdige med å prate.

Jeg trodde det å bli gammel voksen ville være kjedelig, men med den rette personen og den rette lille familien så er til og med dagligvareshopping noe du gleder deg til, noe gøy.

De siste dagene har vi brukt i Reno, en liten by i Nevada som har kallenavnet ‘little Vegas’. Kasinoer er overalt, vi bor alltid på det samme hotellet (GSR) og vi gjør alltid det samme når vi er der:
Byen ligger tre timer unna og på veien dit deler vi alltid ny musikk vi har oppdaget med hverandre og jeg leser høyt (denne gangen norske eventyr! Big Smile mens Rainier kjører. De to pelsete barna sover etter å ha fått løpe fra seg og Pete sitter i vinduet og stirrer på verden utenfor.

The Fluffs

Power nap når vi kommer frem (power naps er undervurdert). Så middag på Charlie Palmer, en av favorittrestaurantene våre (alltid biff, butterpoached lobster med ritz cracker stuffing og gratinerte poteter… SIKLE!).

Charlie Palmer

Insane overpriset film på TVen på hotellrommet (siden de alltid har filmer som ikke har kommet ut enda). Så slappe av i hotellseng med pelsete dyr, skravling om film og alt annet mellom himmel og jord og latter til vi har vondt i magen. Så ut på tur med dyra så de får nuffet seg ferdig for kvelden. Så går mannen ned i første etasje for å gamble, mens jeg på dette tidspunktet er helt sykdomsutslitt og ser på Forensic Files til jeg sovner eller mannen kommer tilbake med enten mer eller mindre penger (denne gangen vant han 10 700,-, hurra). Dagen etter sover vi så lenge vi orker, bruker tid på hverandr og frokost på en liten gresk restaurant vi elsker. Mannen drar som regel ut på offroadtur med bilen han kjøpte spesielt til det (er det mulig….) og jeg bruker enten tid på spaet på hotellet, shopping eller alenetid på hotellrommet. Middag. Gambling. Forensic Files. Alltid Forensic Files.

Jeg har aldri hatt tradisjoner med noen før, sånn bortsett fra med familien min, men vi gjør alltid det samme på turene våre til Reno. En by jeg først ikke likte fordi jeg avskyr kasinoer og røyklukt, men så ble det ulovlig å røyke inne og jeg oppdaget Forensic Files (Laugh). Nå er det en av “våre” byer med “vårt” hotell og “vår” restaurant. Dyra kjenner igjen stedet og er fornøyde så lenge de får ligge mellom oss i dobbeltsenga (takk gud for king size) og Pete var denne gangen i dyp søvn konstant, bortsett fra da jeg ble for dårlig til å være med på tur og han satt ved siden av meg i dobbeltsenga og så på TV. Han er et rart lite vesen. Som lukker øynene når jeg kysser han på hodet (video ligger på Instagram’en hans!).

Pete og jeg ser på TV

Og jeg innså nettopp at dette er hvorfor jeg burde skrive oftere…… når det er lenge siden sist jeg skrev så vil jeg alltid dele alt mellom himmel og jord så jeg kan lese og se tilbake om 10 år, huske denne dagen og bare “AHA! Det var da jeg var ung og …. greit, ikke sprek, men ung. Ung og syk og herregud så smart jeg var!” Dette blir bok, ikke et blogginnlegg…. Hokai.

Et av nyttårsforsettene mine er faktisk å skrive mer og oftere i denne bloggen for jeg er maks glad i å lese gamle innlegg, huske og se tilbake. Nå skriver jeg journal hver dag uansett, men det blir veldig annerledes innhold, og jeg er veldig glad i denne bloggen, den er veldig meg. En del av nyttårsforsettet mitt var også å skrive mer for meg selv, mindre for andre. Når jeg fokuserer for mye på hva andre vil at jeg skal dele og skrive om så blir det fort helt feil. Da mister jeg den IIIHHHH!-følelsen jeg får når jeg skriver, det blir en plikt og ikke noe jeg gjør fordi det er funfunfun. Jeg vet ikke hvor normalt det er for meg å ha gi mer f i hva andre vil/mener/føler/tenker siden jeg bryr meg ytterst lite om hva andre måtte mene allerede….men det funker. På et merkelig vis. Og merkelig er bra, vi liker merkelig.

Vi har det ihvertfall bra alle sammen, bra med stor B. Kanskje endrer det seg i morgen, kanskje er jeg innlagt på sykehuset om en uke, men om jeg skal la det prege hverdagen så blir det fort fryktelig trist her. Og trist er ikke bra, vi liker ikke trist.

Lykke er å ikke ville legge seg til å sove, for virkeligheten er noen hundre ganger bedre enn drømmene dine.

Dragon selfie

Posted in HC og USA, Hverdag/blogg/whatever | 6 Comments

…..and some soulmates have fur.

Fredag kveld er nesten det beste som finnes. Masse stearinlys, sushi, dårlige Lifetime-filmer på Netflix (min nye obsession, amagad besatt), ansiktsmaske, pysj, kokosboller, journalen min, skravling med bra mennesker, en travel helg foran meg og en pelsete liten tass som snorksover med hodet i fanget mitt. Det er kvelder som dette at jeg glemmer alt som har med sykdom, cellegift, smerter, leger, piller, sykehus og uendelige timer på apotek å gjøre. Ikke nødvendigvis bekymringsfritt, men alt det som er positivt, drukner alt det som er mindre bra. Jeg lever på kvelder som dette, kvelder som dette gjør at jeg holder meg glad og lykkelig til tross for en sykdom som herjer og nesten river kroppen min fra hverandre. It’s the bestest. Kvelder som dette er nødvendig, syk eller ei.

Noen går livet igjennom uten sjelevenner, uten å få møte sin(e) tvillingsjel(er). Jeg føler meg uendelig heldig som har fått oppleve / møte / leve med / se / ledd med (av) / blitt elsket av / bli kjent med / knusekose / vært ubeskrivelig glad i flere enn én. Mindre enn ti, flere enn tre, mer enn bare én med pels.

Le soulmate

Det er ikke bare enkelte kvelder her og der lenger, det er fulle dager, uker, måneder og nå faktisk år (et helt liv? ihvertfall et halvt..) med fluff, lykke og positivt. Jeg tror mye av det er fordi jeg får tilbringe hver dag med ihvertfall én av sjelevennene mine. Det går ikke en eneste dag uten at jeg får gjøre ting jeg elsker å drive med. Og det å tenke på at jeg har grått uendelige tårer fordi jeg trodde jeg sløste bort livet mitt på å hate meg selv og være lei meg….. er som å tenke og se tilbake på et helt annet liv. Jeg var sikker på at jeg aldri kom til å få det bra. Ikke sånn “Ja, det går bra med meg” bra, men ordentlig bra. Både inni og utenpå, et bra med stor B og flere utropstegn etter. Ordentlig, fullt og helt, gjennomsyret BRA!!!!!!!!

 ♥

livet er faktisk som en evigvarende fredagskveld.

Posted in Akkurat nå | 4 Comments

Keep calm and save a dragon.

Jeg har kanskje sagt det noen hundre ganger allerede, men den mest frustrerende delen med å være kronisk syk? Man blir tvunget til å ta det mer med ro enn man skulle ønske. Det er mye jeg gjerne skulle gjort som jeg ikke kan gjøre fordi jeg ikke har energi eller helse til å få det på plass. Men sånn er det kanskje for alle, man har ikke alltid tid til å gjøre absolutt alt man skulle ønske seg.
En trigger til sykdommen min er stress og siden det ikke ser ut til at behandling i form av medisiner har noen spesielt magisk effekt så eksperimenterer jeg med andre ting. I fjor tok jeg meg fri fra jobb en lengre periode for å se om det ville gjøre meg bedre, nope. De siste ukene har jeg tatt meg fri fra blogg og den delen av meg for å se om det ville utgjøre noen forskjell, nope. Èn og én hobby har blitt lagt til side for å se om det er noe jeg gjør som forverrer helsen min, men nope. Heldigvis, for det er alt ting jeg ikke ønsker å gi opp eller legge vekk.

Jeg har vært i dvale siden nyttår, men siden det ikke har gitt meg noen bedring whatsoever, kan jeg trygt fortsette med det jeg liker å drive med. Så hei blogg, nytt år og greier.

For en uke siden fikk jeg en sterk følelse av at det var en drage, en jentedrage, et eller annet sted som trengte vår hjelp. Jeg skrev det til mannen min på sms, han er vant til at jeg får magefølelse på diverse og plutselig serverer et eller annet som virker som tatt ut av det blå. Hvor følelsen kom fra aner jeg ikke, jeg vet aldri hvor magefølelsen min kommer fra, den bare er der. Denne uken fant jeg ut hvem den var om eller rettet mot, det er en liten drage på andre siden av USA som trenger litt hjelp, faktisk er det to jentedrager jeg har bestemt meg for at jeg skal finne et nytt hjem til. Det er en lang historie som går noen måneder bak i tid og som startet med en av mine favorittkontoer på Instagram, en konto drevet av en jente i Pennsylvania. Hun hadde flere reptiler, en av dem var en jentedrage som het Obie. Jeg fulgte kontoen over lengre tid og hun var en av favorittdragene mine. Plutselig ble Obie syk, eieren sa at hun hadde fått en svulst som hadde sprukket og hun måte avlives. Jeg husker godt dagen det skjedde for jeg syntes det var trist at hun forsvant og det virket som eieren hennes tok det tungt, så tungt at hun deaktiverte kontoen sin og forsvant. Før det fikk hun flere nye reptiler, blant annet en silkie (en bearded dragon uten pigger) og et par blue tongue skinks og hun delte fine bilder av disse dyrene også, jeg mener å huske at hun skrev at kjæresten hennes hadde kjøpt en silkiedrage til henne fordi hun var så lei seg over at Obie hadde gått bort. Før hun forsvant slettet hun nesten alle bildene sine og jeg husker hun skrev at hun fikk så mye drittkommentarer at hun ikke orket å være der mer. Jeg forsto ikke hvorfor hun fikk negative kommentarer, hun virket som en god person? Jeg spurte hva i all verden de kommenterte på, men hun forsvant før jeg fikk svar.

Fast forward til januar, dragen Digby dukker opp på Instagram. Digby er en 6 måneder gammel drage som bare har tre bein. Han ble reddet etter at den forrige eieren hans satte han ut på gata, han ville ikke ha han lenger. Det sies at han har tre bein fordi han lagde for mye lyd mens han gravde i sanden eieren hadde ham på, og eieren (forhelvetesforpultejævlakøddemannsomfortjenerådø) kuttet av han det ene benet i sinne. Digby har også en blåfarge fra stein eieren brukte i tanken hans som permanent farget ham. Med andre ord, en drage som har hatt en tøff start…. men som nå er i et trygt hjem hos en jente på 20 år som heter Kayla. Da jeg oppdaget lille Digby ble dagen min fort veldig svart, mannen min fant meg gråtende i sofaen vår, jeg er altfor lite flink til å distansere meg fra slike historier. Etter å ha grått noen bøtter vann og bannet menneskeheten, delte jeg Digby med alle følgerne Pete har i håp om at historien hans ville røre flere. Jeg fulgte Digby fra Pete sin konto og det var noe spesielt ved ham som gjorde at jeg begynte å snakke med Kayla, vi delte historier og erfaringer og hun er veldig hyggelig. Men da jeg skulle følge hennes fra min personlige konto, var jeg plutselig blokkert og jeg forsto ikke mye. Hvorfor hadde hun blokkert meg, vi hadde da en god tone?

Jeg spurte henne hvorfor jeg var blokkert og hun forsto ingenting for hun hadde ikke blokkert meg, men kanskje søsteren hennes hadde? Søsteren hennes hadde kontoen før henne og lang historie kort: Eieren til Obie var søsteren hennes!
Det var flere av oss dragemammaer som var blokkert av henne og av en eller annen grunn klarte jeg ikke helt å slå meg til ro uten å vite hvorfor så mange av oss var blokkerte. Jeg kjenner flere av dem og de er hyggelige mennesker og jeg hadde selv aldri vært frekk mot mammaen til Obie så hvorfor var jeg blokkert?

Jeg kontaktet en av de som var blokkerte med meg, en jente i NY jeg ble kjent med for lenge siden og som jeg kjenner ganske godt. Det hun hadde å fortelle var ikke spesielt hyggelig, hun visste godt hvorfor hun var blokkert….

Hun fortalte at mammaen til Obie hadde sagt at om hun ikke fikk så og så mange følgere på instagram innen en bestemt dato så kom hun til å avlive Obie. Hun fikk selvfølgelig MASSE negative kommentarer og plutselig var Obie død…. Hvorpå hun igjen fikk tonnevis av kommentarer fra sinte folk. Logisk nok, vi reptilmennesker på instagram er ganske beskyttende ovenfor alle drager, ikke bare våre egne.

 

Historien om at Obie fikk en svulst, var bare noe hun fant på så folk skulle la henne være i fred. Men folk kjøpte ikke den og derfor deaktiverte hun etter en stund. Jeg fikk ikke med meg noe av dette, men sansynligvis har hun blokkert meg da jeg spurte hvorfor hun fikk så mye negativt. Jeg trodde jenta hadde flere reptiler for hun viste bilder av 5-6 ulike, men det viser seg nå at hun byttet inn den ene for den andre, ombestemte seg og byttet om igjen, fordi hun gikk lei dem. Hun jeg trodde var en god drageeier som bryr seg om dyr, er en som bare byttet inn dragene når hun ville ha noe nytt eller en annen. Som om drager er en forbanna genser hun kan bytte inn når hun føler for det. Forbanna kjerring.

Etter litt tanker bestemte jeg meg for å kontakte Kayla, eieren til Digby, mye fordi flere ikke trodde på at hun var søsteren til kjerringa, men kjerringa selv. Det viser seg at det er to søstre og eieren til Obie er en person jeg håper jeg aldri møter for det kan hende jeg drukner henne i nærmeste badekar. Hun er manipulerende og slem og da hun fikk seg kjæreste var ikke dyrene hennes spennende nok lenger så derfor byttet hun dem inn litt sånn etter hva som passet henne. Kayla ante ikke at Obie var død, det hadde ikke søsteren sagt noe om i det hele tatt… Og Kayla kjente Obie godt siden hun ofte var barnevakt fordi søsteren gikk lei henne.

Etter en samtale med kjerringa, fikk vi endelig en god nyhet: Det viser seg at Obie sansynligvis er i live! Kjerringa byttet henne inn mot noen andre reptiler, men høyst sansynlig er hun fortsatt i en dyrebutikk i Pennsylvania. Med ett ble det veldig klart at dette er dragen som trenger vår hjelp og har derfor brukt disse dagene på å finne noen som kan sende drager trygt tvers over landet, noe jeg fant iblant alle dragemammaene jeg kjenner på Instagram. Dyrebutikken har jeg ringt i hele dag uten å få svar, men jeg gir meg ikke. I følge bildene på Facebooksiden deres har de fortsatt både Obie og silkedragen kjerringa hadde en kort periode før hun byttet henne inn også.

Mitt mål er å få begge dragene ut av den butikken. Butikken har ikke veldig godt rykte og dragene er priset latterlig høyt, noe som sansynligvis er grunnen til at de fortsatt er der, men det får bare være. Jeg tenkte først ikke på å hente silkedragen ut derfra, mitt mål var Obie, men i dag bestemte jeg meg for at jeg skal få begge ut og vekk og til et hjem som kan gi dem masse kjærlighet. Kayla kjenner allerede Obie og derfor har jeg tilbudt meg å betale for begge dragene og om hun vil overta Obie så kan hun bli i PA med henne og Digby. Silkedragen skal jeg forsøke å få sendt hit, dersom hun fortsatt er i dyrebutikken hun også. Jeg hadde ikke helt planlagt å få en ny drage i hus og det er nok ikke sikkert at hun skal bo her permanent heller, men jeg vil ha dem begge ut av dyrebutikken. Det finnes mange mange reptile rescues her i California så kanskje vil en av dem kunne finne et godt hjem til silkedragen, det finner vi ut av når vi kommer dit.

Jeg får vondt i magen av hvor jævlige mennesker kan være… Obie bodde i et godt hjem i tre år før kjerringa fikk henne gratis gjennom Craigslist (USAs finn.no) og hvordan kan man ha et dyr over lengre tid, gi det kjærlighet og omsorg og deretter bare bytte han eller henne inn for noe nytt? Det gjør meg så sint å vite at Obie måtte gå fra et godt hjem til en dyrebutikk, bare fordi visse mennesker virkelig ikke har sjel. Kjerringa kunne enkelt funnet et nytt hjem til Obie om hun bare hadde giddet, hadde hun annonsert på Instagram at hun ikke lenger kunne ha henne så hadde vi dragemennesker funnet et hjem til henne. Vi er en gjeng som bryr oss veldig om våre egne dragebarn og hverandre, faktisk er jeg overrasket over hvor sammensveiset vi er og hvor mye støtte man kan finne i dette lille reptilsamfunnet. Min helg vil bestå av telefonsamtaler til dyrebutikken hver time, mens Kayla’s kjæreste vil dra til butikken for å se om Obie og silkedragen fortsatt er der.

Hva Pete synes om dette? Your guess is as good as mine, han sover fortsatt. Han har en aktiv kveld her og der før han sover videre så per nå har han ikke stemmerett.

Screen Shot 2015-01-23 at 10.35.05 PM

Historier som både Digby’s og Obie’s gjør at jeg ikke vil være menneske lenger, og skal jeg være menneske så skal jeg ihvertfall være ett som gjør det jeg kan for at disse dyrene som ikke blir behandlet slik de fortjener, ender opp med mennesker som setter pris på dem og behandler de slik de burde. Historier som disse får meg til å begrave ansiktet i pels og sette enda litt mer pris på mine tre firbente barn som gir meg enormt med glede hver dag og som jeg ville gjort hva som helst for.

Når man får seg et dyr, om det så er en reptil, hund, geit eller ugle, så har man det dyret til dyret velger å forlate deg, ikke til du går lei og finner ut at du vil ha noe annet isteden. Punktum.

(update kommer)

Posted in De firbente | 3 Comments

Retusjering er latterlig patetisk idiotisk dumt. PUNKTUM.

Jeg leser ikke blogger, faktisk er jeg en blogger som ikke liker blogger og det er sjelden jeg begir meg ut i bloggnorges drama. En sjelden gang får jeg riktignok høre om ting som kanskje ikke er så bra, et eller annet som en kjent blogger har liret ut av seg, et eller annet lite gjennomtenkt som får meg til å himle så hardt med øynene at jeg får vondt i hodet.

Gaypal (min beste venn og partner in crime) fortalte meg om fotballfrue og hennes redigering av bilder og akkurat der merker jeg at jeg blir usannsynlig lettere provosert.

Det er allerede helt klinkende (?) klart at det å være tenåring i dag, er ufattelig vanskelig med presset om å se “riktig” ut, være pen nok, være tynn nok, leve opp til en standard ingen vet hvor kom fra. Er det virkelig nødvendig at en naturlig pen jente som Fotballfrue skal redigere seg tynnere og “vakrere” og dermed bidra til at unge jenter kanskje ser seg i speilet og tenker “Ikke bra nok” ? Når en person som er så pen som Caroline “må” redigeres (i hennes hode, ikke min mening!), hvem er da egentlig pen nok til at retusjering ikke er nødvendig?

Tidligere var jeg helt med på at man som blogger ikke hadde et ansvar ovenfor leserne sine, man er som leser av en blogg selv ansvarlig for hva man tar seriøst eller hva man får ut av det man leser. Foreldre har ansvaret for hva barna deres får lese og en blogg skal ikke fungere som noe som skal oppdra barna våre eller lære dem forskjellen på rett og galt, bra og ikke bra, pen og ikke pen, bra nok og ikke bra nok.

Det var den gang. Så ble jeg eldre, klokere og kjedelig nok voksen og jeg begynte å se hvor stor påvirkning en blogg faktisk kan ha og nå mener jeg at vi ALLE har et ansvar når vi publiserer noe på nett. Ansvar for å lære de yngre at de er fantastiske akkurat slik de er, at redigering av utseende både er feil og meningsløst, at retusjering ikke er noe noen trenger, at vi alle er perfekte eksakt slik vi er skapt. Vi som har forstått dette, enten ved at vi har blitt lært eller fortalt det, eller ved at vi rett og slett har blitt voksne nok til å forstå hva som er viktig og ikke viktig, har et ansvar ovenfor de som er yngre – de som kanskje ikke har fått nok tid på seg til å gro en sterk og solid selvtillit, de som fortsatt er litt usikre på hva som er bra nok, de som fortsatt er veldig lettpåvirkelige.

At en person med så mye påvirkningskraft som Fotballfrue ikke bruker hodet når det kommer til retusjering av bilder….. jeg ser sånn passe svart/rødt/hvilkensomhelstsinnafarge. Forstår hun ikke hva hun gjør??!

Når man har et så gigantisk publikum som det hun har, så har man en enorm makt, mennesker lytter til det en har å si. Hvorfor forstår hun ikke dette? Hvordan kan hun glemme eller ignorere at tusenvis på tusenvis av unge jenter nå sansynligvis tenker at de ikke er bra nok, fordi det visst var “nødvendig” for pene Fotballfrue å redigere seg penere og tynnere? Om Fotballfrue ikke er bra nok uredigert, hvem er da egentlig bra nok til at retusjering ikke trengs??!

Jeg blir faktisk både trist og sint når jeg ser bloggere som ikke tar ansvaret sitt alvorlig. Det er lov å være ung og dum blogger uten spesielt med tanker for noe annet enn seg selv, jeg har vært der jeg også, men så blir man eldre. Man innser at det man skriver og formidler – det har makt, det absorberes, det påvirker, virkelige mennesker lytter. Man innser at man har en stemme som mange, i noen tilfeller tusenvis av mennesker, lytter til og tar mer alvorlig enn religion. Man innser at man er et forbilde, både på godt og vondt. Og når man innser dette, da burde det være en forbannet selvfølge at man tenker seg om to ganger før man trykker “Publiser innlegg”.

Slik er det ikke og det er derfor jeg avskyr bloggere. Jeg kan ikke fordra bloggere som skryter av produkter eller ting kun fordi de vil tjene en pen sum ved å skryte, jeg skammer meg på deres vegne. Det blir noe billig og tacky over det hele og de få av oss som aldri lyver til leserne våre, blir ikke trodd fordi normen er at bloggere er kjøpt og betalt. Dette irriterer meg kanskje ekstra fordi blogg er jobben min og jeg gjentatte ganger har måttet forsvare meg fordi lesere automatisk tror at man får betalt for å si positive ting om et eller annet. Det er langt mellom de ærlige bloggerne, langt mellom oss som heller vil ha trofaste lesere som stoler på oss, fremfor å tjene mest mulig penger. Vi finnes! Vi er bare en utdødd rase.

Nå ser det ut til at en ny utdødd rase er på plass; vi som tar ansvaret vårt alvorlig. Nå tar jeg kanskje mitt ansvar litt for alvorlig for jeg føler meg litt som en storesøster som verner om, og tar vare på noen tusen tenåringer hver eneste dag, kanskje er jeg litt for ekstrem. Jeg er oppriktig glad i følgerne mine og bruker kanskje i overkant mye tid på å kommunisere med de som følger meg, men å redigere bilder er et gigantisk NEI for meg. Det sender et signal som er så feil, idiotisk, latterlig, meningsløst og unødvendig at jeg blir uvel.

Når ble det nødvendig å redigere seg penere eller tynnere?? Når var det plutselig ikke nok å bare være seg selv? Og ikke minst: Hvordan kan du se deg selv i speilet eller legge deg om kvelden med god samvittighet, når du vet at du sprer usikkerhet og en følelse av “ikke bra nok” blant unge mennesker som følger deg som om du driver din egen religion?
Fotballfrue vet, jeg har full tro på at hun er klar over hvilken påvirkningskraft hun har og jeg fatter ikke at hun ikke tenker lenger enn det hun viser her. Hvorvidt hun er tankeløs, dum, eller rett og slett ikke bryr seg om annet enn inntekt aner jeg ikke, men jeg håperhåperhåper at beslutningene hennes ikke når så dypt som de har potensialet til å gjøre. Selv om jeg vet bedre…… jeg vet at mange nå sitter med en usikkerhet i magen fordi “perfekte” Caroline trengte å redigere magen sin litt flatere, en legg litt tynnere. Jeg vet det traff såre punkt hos mange og det gjør meg helt ærlig ordentlig sint.

Hvordan hun klarer å ha dette på samvittigheten aner jeg ikke, jeg synes det hun gjør er stygt, unødvendig, tankeløst og på grensen til kvalmt. Nei faktisk, det er ikke på grensen engang, det ER kvalmt. Og hun er gammel nok til å vite og forstå hva hun gjør, noe som gjør det hele enda kvalmere.

Når man har en så gigantisk følgerskare, hvorfor ikke bruke den til noe positivt? Det er så mye positivt man kan gjøre, så mange muligheter! Med hennes utallige lesere har hun makten og muligheten til å booste selvtillit, til å påvirke unge i riktig retning. Hun kunne bidratt til innsamlingsaksjoner for en sak hun brenner for, hun kunne samlet en hær av mennesker for fakkeltog mot pels, hun kan forhindre nettmobbing ved å selv ta avstand og lære de unge hva som er konsekvensene av mobbing.

Hun ville enkelt kunne få noen tusen unge jenter til å føle seg fantastiske ved å ta avstand fra retusjering av et allerede vakkert ytre, ved å stå frem som et eksempel og si NEI til den typen redigering. Men hun velger å gjøre det stikk motsatte. Jeg forstår det ikke. Hadde jeg hatt hennes følgerskare så hadde jeg startet en revolusjon, en egen “religion” med fullt fokus på god selvfølelse og tanken om at vi ALLE er flinke nok, pene nok, fine nok, vakre nok, smarte nok, BRA NOK. Jeg ville skreket ut at retusjering både er unødvendig og meningsløst, at det er noe ingen burde benytte seg av fordi det skaper et falskt bilde av virkeligheten.

“Makten” hun har som blogger blir brukt så uendelig feil. Ja, jeg er klar over at jeg ikke har rett til å kreve noe av henne, men fordi jeg ser hva det lille jeg gjør kan utrette så ser jeg også tydelig hva hun kunne oppnådd dersom hun kunne fått hodet opp av sanden og forsøkt å se forbi utseende og dette glansbildet hun lever i. Jeg blir både trist og oppgitt når hun redigerer seg selv enda tynnere enn hun allerede er, når hun retusjerer til seg perfekt hud mens hun skryter av spesifikke hudpleieprodukter, når hun redigerer til seg et “perfekt” liv som faktisk ikke har rot i virkeligheten i det hele tatt. Det blir så feil, skjønnheten hennes er like ekte som de falske bildene hun viser til leserne sine. Det vakre har forsvunnet slik jeg ser det, jeg ser ikke på henne som et vakkert menneske i det hele tatt. Ikke at det er relevant sånn egentlig, men det er virkelig ikke det ytre glansbildet av en forfalsket skjønnhet som avgjør om du er vakker eller ikke; Det er hva du gjør som teller. Handlinger er sterkere enn et redigert bilde av en liksom-skjønnhet.

Jeg skulle ønske at flere store bloggere ville se leserne sine som mennesker man kan påvirke i en positiv og riktig retning fremfor å se følgere som blinkende $$$. Jeg skulle ønske Fotballfrue og alle de andre ville innse at de kan utgjøre en gigantisk forskjell for tusenvis av mennesker, de har en kjempemulighet til å kunne gjøre noe bra og hva bruker de muligheten til? Jo, man fokuserer på en rygg som kunne vært litt tynnere. En baby bump som kunne vært litt mindre. Til og med en stol som kan se litt mer fluffy ut. For slikt er ordentlig viktig (NEI!!).

Potensialet blir kastet ut av vinduet og man ender i samme kategori som alle de andre hjernedøde rosabloggerne. Tanketomt fjas uren substans eller mening. Gratulerer, du er en typisk norsk blogger uten tanke for noen andre enn deg selv og hvor mye $$ du klarer å melke ut av tilhengerne dine. Hurra for deg, klapp på skulderen, sukk og stønn.

Til alle som har kjent litt ekstra på usikkerheten etter et besøk i Fotballfrues blogg:
Vit at du er bra nok, retusjering er for de som ikke bruker hodet. Jeg ber om unnskyldning på vegne av disse blendende knæsjrosa bloggerne som har misforstått poenget med å ha lesere, som har glemt hvor stor påvirkning en blogg kan ha, hvor mye man kan gjøre for andre når man har en stemme som lett når titusener av mennesker hver eneste dag. Beklager at noen av oss bloggere er tankeløse naut.

Det er ting som dette som gjør at jeg skammer meg over å være en del av bloggNorge og jeg håper at jeg kan klare å skrike høyere enn de som skriker om et perfekt ytre, for når alt komme til alt så teller det ikke et døyt. Jeg skal skrike så høyt jeg bare makter, i håp om at de som følger meg hver dag vil huske at de er fantastiske akkurat slik de er og at retusjering er like teit som Teletubbies. Og Teletubbies er usannsynlig teit, spesielt den irriterende sola som er altfor blid for sitt eget beste.

Forhåpentligvis vil vi en dag leve i en verden hvor retusjering er et ord som ble gjenglemt i fortiden sammen med ord som yolo, bae og nettmobbing.

Inntil da, ikke la deg påvirke av mennesker som ikke har tanker for andre enn seg selv, de burde ikke få lov til å påvirke deg, spesielt ikke i en negativ retning.

Retusjering er fullt og helt idiotisk dumt, det er på tide at ALLE får det inn med teskje og lar det være. Det fører virkelig ingenting positivt med seg.

Posted in Tekster og quotes | 8 Comments

God jul alle sammen!

IMG_8320.JPG

From all of us, to all of you, a very merry Christmas….. Heart Smile

Posted in Ymse ladida | 6 Comments