På denne siden av himmelen finnes et sted kalt Regnbuebroen.
Hver gang et dyr som har hatt betydning i et menneskeliv dør, kommer det til Regnbuebroen.
Der finnes enger og åser for alle våre spesielle venner, slik at de kan løpe og leke sammen.
Her er det rikelig med mat, vann og solskinn,
og våre venner har det varmt og deilig.
Alle dyr som har vært syke og gamle blir friske og unge.
Når et elsket dyr dør kommer det til dette stedet.
Syke og skadede dyr blir hele og friske igjen;
de som har vært såret eller lemlestet blir hele og sterke igjen, akkurat slik som vi husker dem i våre drømmer fra “gamledager”.
Dyrene er lykkelige og fornøyde, bortsett fra en ting; de savner noen som var veldig spesielle for dem, som de ikke fikk ta med seg.
Alle leker og løper sammen, men en dag er det en som plutselig stopper opp og ser mot et sted langt borte.
De klare øyenene lyser, den ivrige kroppen sitrer.
Brått løper dyret vekk fra gruppen, flyr over gresset, fortere og fortere.
Dyret har fått øye på deg, og når du og din spesielle venn til slutt møtes, omfavner dere hverandre i gjensidig gjensynsglede, dere skal aldri mer skilles.
Ansiktet ditt blir gjenstand for et regn av lykkelige kyss, og nok engang får dine hender stryke og kjele med en sårt savnet venn.
Lang har adskillelsen vært for deg, men,
alltid har minnene levd i ditt hjerte.
Så krysser dere Regnbuebroen sammen – inn i evigheten.
Forfatter : Paul C. Dahm.
Det er mye merkelig det går an å glede seg til. Jeg gleder meg til dette.
