Seriøs tilstandsrapport. Neppe.

Noe av det mest irriterende jeg vet er blogger som bare inneholder syting. Å klage nå og da er bare sunt, men mennesker som bare syter og klager uten å gjøre noe for å bedre situasjonen sin er noe av det dummeste jeg ser. Klaging får deg ingensteds hen, med mindre du faktisk tar steg for å gjøre situasjonen din bedre, hva nå enn det måtte være.
Derfor skriver jeg sjelden når jeg er på mitt verste, heller trekker jeg meg unna blogg fullstendig. Det gjør riktignok sitt til at denne bloggen blir mer for andre enn for meg selv, og er det noe jeg mener er selvmord i en blogg så er det det å skrive for andres skyld. En blogg som kun er skrevet for leserne, er sjelden en god blogg slik jeg ser det… kanskje vil denne bloggen derfor endre seg? Kanskje vil jeg legge den helt fra meg, kanskje vil jeg oppdatere daglig på mitt fryktelig lite spennende sykdomsliv, kanskje vil jeg gjøre denne bloggen privat. Uansett så er jeg ferdig med å skrive for noen andre enn meg selv, dette er jo min side så hvorfor skal jeg skrive for noen andre enn meg?! Hvorvidt det blir interessant for andre å lese er jeg ikke så sikker på, men nå var aldri denne bloggen ment som en blogg jeg ønsket mange lesere …av? På? I? Ja. Ikke ment som en blogg jeg ønsket mange lesere for i utenpå under. Noe sånt.

De siste ukene har jeg vært i så dårlig form at jeg ikke har orket stort, det er lite å oppdatere om når hverdagen kun består av sykdom, jobb, 7th Heaven maraton og firbente barn. Det er begrenset hvor mange ganger jeg kan skrive om hverdagen på sofaen under et teppe uten at dere sovner eller ønsker å begå mord, derfor har jeg visnet bort i stillhet den siste uken.

Denne uken har vært mer elendig enn forrige uke, hvordan det er mulig er jeg ikke helt sikker på, men consider me impressed. Jeg måtte gjennom et festlig inngrep hos tannlegen og siden tannlegen freaker meg maks ut så bad jeg de dope meg ned aka narkose. Du kan nemlig velge det her, de kaller seg dental spa. Varme tepper og film mens du får tennene gravd ut av munnen din, som om det skal gjøre det noe bedre. Uansett, jeg husker ikke stort fra den dagen, me was bye bye gone. Samtalen gikk ca slik:

You have kids?
No, no kids….
You have dogs?
Yes, two dogs and a dragon.
A what?
A dragon. A reptile.
Oh that’s unusual. What kind?
A bearded dragon. So he’s a dragon.
Ho ho ho. What kind of dogs do you have?
Oh they’re both mutts. Both rescues……..

Også husker jeg ikke om vi kanskje snakket mer, men jeg tror det var ca her jeg bare Zzzzzz. Da jeg våknet ba han meg bite sammen og jeg beit selvfølgelig så hardt ned med tungen min i mellom at AU og ffffff. Resten av dagen var forsåvidt ok for han hadde gitt meg diverse av bedøvelse og smertelindring…..som sluttet å virke sånn ca kl 5 morgenen etter, hvorpå jeg var sikker på at jeg kom til å dø. Nesten ihvertfall. Jeg våknet og hele meg ristet, for så klart har jeg klart å pådra meg et eller annet …..jeg eier ikke immunforsvar, jeg blir syk bare jeg tenker på å gå ut døra så siden da har jeg ligget her med feber og bare FML. Siden jeg tar medisiner som sørger for at immunforsvaret mitt går BYE BYE er de bekymret for infeksjoner og BLABLABLA så i morgen må jeg sløse bort enda mer tid hos lege. Det er ihvertfall ikke legevakt, hurra. Her ser vi på den lyse siden. Det føles omtrent som om noen har kjørt på meg med en lastebil, i dag har jeg sovet mer enn jeg har vært våken og jeg forbanner alle som har en kropp som funker!!!!!!
Neida, bitter skal jeg aldri bli, men KAN det ta slutt snart??????

Neste uke får jeg forhåpentligvis ny behandling, hurra! Bare at de roter mer enn mannen min, så medisinen jeg skal få ligger nå i kjøleskapet vårt…..de klarte å bestille den til apoteket i byen vår, når sykehuset jeg skal få behandlingen i, ligger i nabobyen. Så hei hvor det går, jeg må ta med meg min egen medisin til sykehuset. Javel. Okay. Rotehuer. Jeg hadde fryktelig lite lyst til å ha ansvar for den, men duden fra apoteket bare DETTE ER EN SÅ SYKT DYR MEDISIN AT DU MÅ HENTE DEN I DAG!!!! Så greit. Jeg henter.
Nå må det sies at denne medisinen er så ny og ukjent at ingen vet noe om den. Det kan med andre ord hende at jeg forvandles til en llama etter behandling. I så fall håper jeg det blir en lilla llama. Jeg føler meg som maks prøvekanin, type “Hey hey, vi prøver dette på henne og ser hva som skjer????! Vi vet ikke om hun kanskje stryker med, men pytt pytt! Verdt et forsøk???”

Så ille er det kanskje ikke. Men lenge leve det å overdrive.

Dragen sover enda, mannen jobber med skole enda, Chester er plagsom enda, Dottie krever kos enda og jeg ønsker meg ny kropp til jul. Jeg er ikke engang kresen på hva slags kropp, jeg kan godt ta en med mannlig kjønnsorgan så lenge den fungerer ok. Jeg ser for meg at mannen min ikke er helt enig her, men han blir nok vant til det bare jeg gir ham litt tid.

Det har altså ikke skjedd så altfor mye revolusjonerende her, det er begrenset hvor mye action man får oppleve når man kun går utenfor døren for å hente medisiner på apoteket. Jeg er snart på fornavn med alle de som jobber der siden jeg besøker dem tre ganger i uken, jeg vurderer å sette opp telt utenfor fremfor å dra frem og tilbake. I morgen er det tilbake igjen, tror jeg skal gi en high five til første jeg ser, bare for å etablere vårt nære og fantastiske forhold. Bestevenn med apoteket, GO ME.

Når man snakker om idioter, kan noen forklare meg hvorfor folk følger meg på instagram og kommenterer på videoene mine når de ikke synes det er noe “intrisangt” å høre at jeg er syk? I dag fikk jeg denne fantastisk formulerte kommentaren “

IMG_2397.PNG

Og jeg merker jeg kommer til å være syk noen dager til bare fordi dumme mennesker gir meg vondt i hodet, faktisk er jeg helt overbevist om at jeg er dårlig bare fordi folk mangler grunnleggende intelligens. Nesten. Sansynligvis ikke.. Greit, definitivt ikke, men at disse krekene bruker opp oksygen som kunne vært spart til å…. lage julekaker, er nesten kriminelt. Det burde for det første ikke være lov å ikke klare å skrive ordet ‘interessant’ riktig, for det andre…. Gå vekk. Ingen bad deg kommentere eller følge meg, hva jeg poster på instagram må du virkelig ta rennafart og drite i. Me no have instagram for å tilfredsstille dine behov, tro det eller ei. Faktisk vil jeg påstå å si at jeg ikke gjør noe for å tilfredsstille deg i det hele tatt, du er omtrent like viktig for meg som kosebamsen til Dottie som ligger på gulvet foran meg og blør bomull etter å ha blitt dissekert av det fryktelige monsteret Dottie Fluff. Du hører på navnet at hun er en badass morder. FLUFF liksom.

Nå løy jeg, kosebamsen er faktisk mer viktig enn deg. Så vær så snill og gå bort. Så klart, når man ber slike krek om å gå bort så går de i vranglås, som om slike kommentarer ikke vil skape en reaksjon i det hele tatt. Unnskyld på forhånd, men jeg har mye fritid tilgjengelig mens jeg ligger her og fryser ihjel, du vil derfor få en reaksjon om du legger igjen idioti hos meg. Du vil også få en reaksjon om du maser etter YouTube-videoer under et bilde av meg i en sykehusseng. “For det er skikkelig lenge siden hun har laget video nå!!!!”

Nei jøss, sier du det? Det er skikkelig lenge siden jeg har vært frisk også, og har det slått deg at jeg ikke lever for å lage videoer til deg, hmm? Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sagt at jeg kun lager videoer når jeg er i form til det, jeg synes det er imponerende at noen fortsatt ikke har fått det inn. Dette er menneskene som skal bringe verden videre, med andre ord er vi SCREWED. Mangelen på respekt er helt amazing, jeg er glad jeg konverterte til glassmanet for lenge siden for jeg vil virkelig ikke assosieres med disse…krekene. Krek er egentlig et ganske allsidig ord, det dekker så mangt.
Det ser dessverre ut til at griser flyr før folkeskikk blir på moten igjen, det er trist at unger eller ungdom med folkeskikk og litt vett utenfor det å klare å kle på seg om morgenen, nå er en utdødd rase. Noen må stoppe ut en ung person som har folkeskikk, vi trenger et eksemplar til museet i Indre Fjollefjord.

Ellers knurrer jeg over mennesker som har god helse og bare sløser det vekk, mennesker som ikke forstår hvor heldige de faktisk er. Denne uken har en person skrevet at hun hater livet sier fordi hun krydret speilegget sitt med for mye pepper og jeg vurderer å sende inn klage til presidenten. Isteden skrev jeg “I’m glad you have real problems.” og er derfor ganske sikker på at hun ikke liker meg noe særlig. Følelsen er gjensidig.

Om du skal gjøre én ting denne helgen, nyt at du er frisk yes yes? Jeg skal feire om jeg blir feberfri innen helgen er over og jeg skal definitivt ikke hate livet mitt til tross for litt ekstra pepper.

Dette var en usannsynlig meningsløs rapport fra HC, som rapporterer fra et sofahjørne i en liten by i USA hvor det har regnet i hele dag, bare sånn fordi denne dagen ikke sugde nok fra før.

Ho ho ho og hei hvor det går, jeg håper ingen tar meg seriøst.

Over og ut. Ciao og god natt.

Posted in Ymse ladida | Leave a comment

Til alle som ber om råd, les les les les!

Til alle som ber om råd, les dette er dere snille!

Jeg skulle ønske jeg kunne hjulpet dere alle sammen, men jeg får meldinger hver eneste dag nå og jeg har rett og slett ikke tid eller helse til å klare å svare alle. Det er kanskje det jeg liker minst med det å være syk, det at jeg er nødt til å roe ned og innse at jeg ikke får gjort alt jeg vil og ønsker å gjøre. Sykdommen min tvinger meg til å ta det mer rolig enn jeg ønsker selv, jeg får dessverre ikke gjort noe med det fra eller til.

Uansett, nettsiden jeg er i ferd med å starte vil ha stort fokus på råd, jeg kommer til å publisere artikler og gi mine råd så ofte jeg bare kan. Grunnen til at jeg ville starte nettsiden var nettopp fordi jeg får enormt mye meldinger fra følgere som spør meg om tips og råd og jeg ønsker å hjelpe til der jeg kan, og hjelpe så mange jeg overhodet kan. Tidligere hadde jeg bedre tid og færre følgere og da svarte jeg stort sett alle som sendte meg meldinger og spurte meg om ulike ting, men jeg får så mye meldinger nå at jeg ikke har sjangs til å klare å svare alle. Derfor bestemte jeg meg for at jeg ikke kommer til å svare hver enkelt lenger, istedet vil jeg svare via innlegg når nettsiden min er oppe og går. På den måten får alle sett svaret jeg gir og svaret mitt blir derfor nyttig for flere enn bare den ene personen jeg svarer. Det er mange som spør om det samme, derfor håper jeg nettsiden min vil kunne hjelpe mange flere enn jeg klarer nå.

Jeg lover å svare på så mye jeg kan, men da må dere love meg at dere ikke krever for mye av meg når dere vet at hverdagen min for det meste består av sykdom.

I det siste har jeg fått mye mas på det å svare på meldinger, noe jeg virkelig ikke orker. Jeg svarer så ofte og mye jeg kan, men å legge igjen kommentar på instagram og mase etter svar på DM bare noen timer etter at du har sendt meg melding? Nei, nei og NEI. Jeg bruker mye av tiden min på å svare dere, men å kreve eller mase etter svar, det blir for respektløst og jeg kommer ikke til å svare de som ikke kan respektere meg nok til å ikke gjøre det. Dette er ikke jobben min eller noe jeg kan gjøre på fulltid (selv om jeg har dager hvor jeg kun jobber med nettside og det å besvare meldinger) og jeg er nødt til å fokusere på meg selv og egen helse, før jeg kan bruke tid på å svare på meldinger eller gi råd. Jeg skulle ønske jeg var frisk og kunne være aktiv 12+ timer av døgnet, men er det noe jeg har lært disse to årene så er det at jeg er nødt til å høre på kroppen min og ikke gjøre mer enn hva jeg er i stand til. De dagene hvor jeg virkelig jobber meg ihjel, med nettside, jobb, hus eller hva som helst annet, er jeg et vrak dagen etter og selv om jeg elsker å gi tips og råd, så er jeg ikke villig til å risikere egen helse.

Så til alle som sender meg meldinger, jeg lover å svare så mye jeg klarer! Når nettsiden min er oppe vil alt flyttes dit og jeg håperhåperhåper at den kan bli nyttig og praktisk og fin og hurra og pen å se på (?) og morsom og underholdende og inspirerende og best. I hele verden. Bare BEST.

Damdidum. Da vet alle hvor jeg står i forhold til råd på meldinger? Ja? Superb.

Smile

Posted in HC Gir Råd | 1 Comment

Journal, she wrote.

En av de beste tingene jeg vet om er å kunne krølle meg sammen i sofakroken min og skrive. Jeg elsker å skrive, faktisk tror jeg at jeg hadde blitt lettere sprø om jeg ikke hadde kunnet skrive hver dag. Å finne på historier eller lage fiksjon har jeg aldri vært flink til, jeg har ikke kreativitet i det hjørnet i det hele tatt, men å skrive om egne erfaringer eller tanker, er noe jeg gjerne kunne gjort som yrke. Jeg lærer så mye om meg selv når jeg sitter alene og skriver, jeg får aha-opplevelser igjen og igjen. Alt er mye klarere når det står svart på hvitt…. eller blått på hvitt for jeg skriver sjelden med svart. Eh.

Det er flere bøker jeg vil skrive mens jeg tusler rundt på denne jorden, og jeg eier flere notatbøker enn en normal bokhandel. For en tid tilbake kjøpte jeg Demi Lovato’s journaler, ikke fordi jeg er fan av henne i det hele tatt, men fordi de er fine å se på og jeg elsker notatbøker i alle former og farger. Journalen er tykk, blå med fine fugler på (det rimte), derfor forhåndsbestilte jeg den for altfor lenge siden og jeg har nå totalt 7 eksemplarer av dem. Yep, 7. Jeg overdriver aldri.

Journal

Uansett, da jeg fikk min første så var jeg midt i en annen notatbok så det var ikke aktuelt å begynne å skrive i den med en gang og av en eller annen grunn så hadde jeg på følelsen at jeg burde og ville fylle den med noe mening for noen andre enn meg, ikke bare bruke den som en standard dagbok. Her om dagen falt det ned i hodet på meg at hvorfor ikke bruke den som journal, men som en journal jeg kan publisere? Det er så mange som spør meg om råd og tips og så ufattelig mange som ber meg skrive om dypere emner som selvskading, depresjon, spiseforstyrrelser, selvtillit, mobbing osv osv. Noe skriver jeg her, men jeg har stort sett aldri tid eller energi til å brette ut lengre innlegg her, ei heller er denne bloggen ment for det.

Allikevel, jeg skriver hver dag likevel og så mange av følgerne mine ønsker å vite hva jeg tenker om ditt og datt så hvorfor ikke slå det sammen? Yes, la oss gjøre det. Derfor har jeg begynt å skrive, for hånd, i denne notatboken og når jeg har skrevet ferdig så kommer jeg til å publisere den. Dette er selvfølgelig ikke for alle, det er en bok ment til mine HC-peeps og de som følger meg på Instagram og YouTube. Det blir del personlig journal hvor dere kan bli litt bedre kjent med den private meg, og del …… hvanådetkankalles, hvor jeg kommer til å dele personlige erfaringer om ting jeg har opplevd tidligere. Så mye mer enn det vil jeg egentlig ikke dele om hva den vil inneholde, men siden det å skrive er litt som å puste for meg, har jeg allerede skrevet endel. Jeg bruker så utrolig mye tid på å være syk, sitte i ro, ikke orke så mye annet enn å bare….. sitte her. Allikevel liker jeg å være produktiv, jeg driver alltid med noe. Det å skrive i en slik notatbok er perfekt, jeg får både skrevet om ting dere har villet at jeg skal skrive om i evigheter, og jeg har noe å drive med mens jeg sitter her og venter på nye medisiner.

Og nei, det er ingen vits i å spørre når den vil publiseres, det vet jeg naturlig nok ikke enda. Den vil publiseres når den er ferdig. Å printe den i papirformat vil koste penger og siden dette ikke er noe jeg gjør for å tjene penger så vet jeg ikke helt hvordan jeg skal publisere den enda. Kanskje gjør jeg det digitalt som en ebok, kanskje blir det en bok kun i papirformat. Hvem vet. Ikke jeg.

Uansett blir det en personlig liten, rar bok for de spesielt interesserte. Kanskje dette bare er første bok av flere? Igjen, hvem vet? Ikke jeg. Men det å skrive er fantastisk.

Journal

Posted in Fine ting | 1 Comment

Sykehus og medisiner og elendighet

Hipp hurra og kolera, behandlingen jeg har fått siden april gjør offisielt NADA. Det rimte nesten. Jeg var dikter i mitt forrige liv.

Forrige uke var en slitsom sykdomsuke, jeg er glad den er over. Først måtte jeg inn for et auete inngrep og enda flere tester og prøver med deprimerende resultater. Spesialisten jeg jobber med er en bra kar, jeg liker han veldig godt, og best av de fem ulike spesialistene jeg har jobbet med og dumpet så langt. Isteden for å bare jobbe så jobber han med meg, noe som burde være en selvfølge med leger, men som virkelig ikke er det. Inngrepet gjorde at jeg fikk så mye smerter at jeg virkelig ble gal, men nå vet vi ihvertfall litt mer. Testing som ble gjort for noen uker siden viser at behandlingen jeg har fått siden april ikke har noen effekt whatsoever. Det er jo bare supert siden jeg har lidd meg gjennom den helvetes behandlingen, sløst bort utallige timer, virkelig klødd meg ihjel av allergisk reaksjon og ikke minst hatt et immunforsvar lik null siden det startet. Men det er visst slik det må være… prøve og feile, prøve og feile. Hurra for å ha en sykdom de vet altfor lite om.

Jeg følte meg fantastisk den første måneden jeg fikk denne behandlingen, så gikk det nedover igjen og nå er det ingen vits i å fortsette. Kroppen min responderer ikke, isteden har den lager festlige antistoffer som bekjemper hele driten. Haha, jeg er så blid. Anyroad, nå er det mer ventetid på enda flere prøver……for å så prøve enda en ny behandling. Som de heller ikke vet om vil fungere. Som legen aldri har jobbet med fordi den er ny og ukjent. Som jeg også må sitte og blomstre på sykehuset for å få. Død over medisiner. Død over bivirkninger.

Jeg får fnatt av ventetid, det er så usannsynlig meningsløst. Men vente må man fordi jeg må sjekkes for ditt og datt og fandens oldemor før ny behandling kan startes. Så blir det enda mer ventetid fordi ny behandling også trenger noen måneder på å gi effekt. Eller, det vet man ikke for ingen vet noe om denne medisinen. Forbanna. Supert. Nå var ikke svarene helt det jeg ville de skulle være…..men å vite er bedre enn å ikke vite. Nå trenger jeg ihvertfall ikke å vente og håpe på at behandlingen jeg nå får skal funke, for det gjør den ikke. På’n igjen, ny runde, hurra, FML.

Deretter måtte jeg på legevakten fordi jeg hadde så vondt jeg ikke visste opp og ned på noe. Når du tar 4 x anbefalt dose av medisiner og du allikevel vil drepe nærmeste prest, så er noe veldig galt. Derfor dro vi til legevakten etter at legen min beordret meg dit….. mer prøver, enda mer prøver, MER PRØVER. Som ikke viste noe galt så klart. Er ikke noe feil her, neida. Men de pumpet meg full av væske, kvalmestillende og morfin. Som ikke gjorde noe annet enn å gjøre meg susete, som vanlig. Nå føler jeg meg heldigvis litt bedre, jeg har fortsatt mer vondt enn det som burde være lovlig, men jeg orker å bevege litt på meg og det er da noe.

Uker som forrige uke trenger intens nettshopping og siden det nå endelig har blitt høst her så brukte jeg det som en unnskyldning for å handle høstens sykeklær. Er det noe som får meg til å føle meg enda mer elendig enn jeg allerede gjør, så er det å daffe rundt i pysj en hel dag, derfor har jeg som regel at pysj er for soving, med mindre jeg er i så dårlig form at dagen er dømt til kun det: Søvn.
Allikevel, gode sykeklær er et must! Derfor en haug cardigans og myke bukser som ikke ser ut som joggebukser (jeg har joggebukse-fobi). Klær som er like komfortable som pysj, men ikke ser ut som pysj? Ja takk. Nettshopping kan (nesten) kurere alt.

Noe positivt? Jeg ser ikke syk ut, selv om det er en liten forbannelse i seg selv. Om jeg ikke sier noe så kan ingen se på meg at jeg er dårlig, men det gjør også sitt til at jeg kanskje virker frisk når innsiden min er alt annet enn nettopp det. Jeg kan riktignok ikke klage, om jeg hadde sett like elendig ut som jeg føler meg så hadde jeg måttet gå i hi i frykt for å skremme de rundt meg.
Apropos hi, dragen sover enda, selv om han titter ut av sengen sin nå og da for å få mat, kos og varme. Jeg begynner å bli så desperat etter dragekos at jeg vurderer å finne en dragebror eller søster til ham, men da ender jeg opp med TO sovende drager til neste år så greit. Ikke flere kjæledyr. Enda.

Tragisk sykeuke er over, jeg er lykkelig over at jeg kunne starte på nytt i dag. Og på magisk vis? Jeg har det bra likevel. Kanskje fordi jeg kun bruker tiden min på ting som gjør meg WEEEEEE! Jeg har begynt storinnkjøp av julegaver, jeg skriver masse, jeg jobber mer, jeg har kronisk 7th Heaven maraton og livet fra sofakroken min er ikke så verst. Sick times, men good times. Smile

Håper alle får en fin uke!

hilde christina

 

Posted in Hverdag/blogg/whatever | Leave a comment

Sad days for Mrs. Fluff….

Dragen er i dvale og jeg vet seriøst ikke hva jeg skal gjøre med meg selv?! Hva skal jeg liksom bruke tiden min på nå?

Drager går ikke i dvale på samme måte som bjørner, men de går i semi-dvale én gang i året. Da kan de sove noen dager, noen uker eller noen måneder av gangen…. De spiser ikke, men går likevel ikke ned i vekt. Alle drager er forskjellige så jeg vet ikke hva jeg skal forvente av Pete siden dette er hans første brumation, men av en eller annen grunn visste jeg at han kom til å sovne nå. Hvordan vet jeg ikke, men jeg bare visste. Kanskje er jeg synsk, mest sannsynlig bruker jeg så mye tid med den lille karen at vi har et megabånd eller noe. Jeg snakker flytende drage. Samme det. Den siste uken har han spist dobbelt så mye som normalt, sannsynligvis fordi han ikke kommer til å spise på en stund. Han fikk en rund liten mage før han sovnet, hah.

Nå har han sovet i snart fire dager, sovesovesovesovesove. Jeg har han i den lille dragesengen hans så jeg kan holde et øye med ham…. fordi jeg er panisk mamma og må sjekke at han puster sånn ca hver time. Han har tittet ut for å si hei, jeg har gitt ham et bad så han ikke skal bli dehydrert og nå kjeder jeg meg.

Kanskje jeg skal lære meg å strikke? Skrive dikt? Lære meg kantonesisk? Bygge en traktor?
Chester er storfornøyd, han har allerede forsøkt å begrave dragesengen i puter og tepper, jeg tror ikke han synes Pete bør våkne i det hele tatt. Dust.

Pete er responsiv, han titter opp om jeg pakker ham ut av tepper så helt i koma er han ikke, men det ser ikke ut til at han har noen planer om å våkne helt enda. Egentlig er timingen hans perfekt, for jeg er så dårlig at jeg må inn på sykehuset i morgen og jeg har ikke gjort stort annet enn å sove hele helgen jeg heller.

Det finnes mange meninger om hva man bør gjøre når dragene går inn i brumation, jeg har gjort så mye research at føler jeg er maks forberedt. Det er jo en naturlig prosess, det er bare litt skummelt siden jeg aldri før har hatt et kjæledyr som bare bestemmer seg for å sove noen uker av gangen. Pete er ung, ca et år gammel så jeg hadde håpet vi kunne droppe dvalen dette året men nopes. Nå er det bare og vente å se hvor lenge han velger å sove, med bad hver tredje dag så han ikke blir dehydrert. Jeg håper han våkner til den nye tanken hans kommer, men kanskje vil han sove til neste år. Sukk.

Våkne snart Pete, jeg har drageabstinenser!!!!

IMG_0210.JPG

Ansiktet til en ekstremt søvnig liten kar. I wuv him.

Posted in De firbente | 3 Comments

Sick swag, mobbing og drageoppdragelse.

NuffSykedag på sofaen er litt koseligere sånn.♥

Mannen: “Sit down and relax honey. You have that look on your face.”
HC: What look???
Mannen: “The one where you will clean the whole house, work while you sing, do the laundry, give Pete a bath, feed the kids, feed me, take out the trash, organize your closet, learn a new language, build a car, invent the time machine and figure out where aliens come from.”

Så da satte man seg ned….og pustet litt. Å ha så sykt mye energi uten å faktisk orke noe? Sucks.
Nye medisiner er alltid like fascinerende latterlig, frustrerende dumt dustete forjævlig irriterende, lite morsomt duck hver eneste gang. Man vet aldri hvordan man vil reagere og det blir ofte festlig, fascinerende og frustrerende på samme tid. Siden ingenting ser ut til å gi noen magisk effekt på meg og jeg fortsatt er i utrolig dårlig form så prøver vi stort sett alt. Nye prøver, enda mer prøver og herregud så mye prøver. De er som vanlig på bærtur, noe som gjør at jeg må begynne med annen form for medisin som igjen gjør at jeg opplever enda mer bivirkninger som igjen gjør at jeg må ta enda mer medisiner. IN A CIRCLE OF SIIIIIIIIIIICK!

Anyroad. Testet en ny type medisin denne uken og jeg bare……herrow. I iz zombeh. Skal tas morgen og kveld, eeeehhh tror ikke det. Jeg ble så susete at jeg bare sovnet fra alt, i tillegg er blurrete syn en herlig bivirkning så jeg går rundt, myser som bare fy og håper jeg ikke treffer noen jeg kjenner for jeg kjenner ikke igjen meg selv engang. De gir effekt og hjelper ok på det de skal, men jeg kan ikke sove meg gjennom hele dagen. Derfor ble det litt bom, bare litt. Å ta de hver kveld går fint, men jeg sover jo bare likevel så hva er da vitsen med å svelge enda flere piller?! Sukk.

Månedens behandling er over, denne gangen sovnet jeg og sov meg gjennom de fire timene jeg må sitte på sykehuset og blomstre. Heldigvis har de fantastisk behagelige stoler, varme tepper og puter. Med TV, iPhone, journal og bok går det helt ok, men fordi de må gi meg diverse så brystet mitt ikke skal tette seg til og kvele meg så klarer jeg sjelden å holde meg våken. Diverse er nemlig blant annet Benodryl, allergimedisin som gjør deg helt LALALALALA SUSETE og som mange bruker når de sliter med å sove. Behandling over, jeg ser frem til å våkne i morgen uten i stand til å komme meg ut av senga slik som sist. Behandlingen må jeg ha, men jeg ender alltid på legevakten dagene etterpå så særlig positiv til dette fskapet er jeg ikke.

Det hadde vært fantastisk om noen kunne finne en medisin som fungerte uten å gjøre noe annet. Istedet må man ta til takke med en medisin som fungerer sånn halvveis og som gjør 14 andre ting med kroppen din samtidig. GNURK!

Mannen min har kjøpt journaler til meg så jeg kan holde oversikt over symptomer, behandling, legetimer, nye medisiner, undersøkelser og alt midt i mellom. De er ROSA! Og fantastiske. Anbefales om du er kronisk dårlig og vil holde oversikt. Og nei, jeg vet ikke hvor de er kjøpt, jeg spør sjelden hvor gaver jeg mottar kjøpes…..

Recovery journal

Det er kanskje noe av det mest dafuq?!?! jeg får spørsmål om. “Hvor kan man kjøpe hudpleie i California? Kan du sende liste over steder???” Det er litt som om jeg spør hvor de selger skrutrekkere i Europa. Beste er når noen sender meg melding og sier de skal til Florida i ferien, og om de skal ta med noe i tilfelle de støter på meg. Florida. Som er SEKS timer unna med fly, helt på andre siden av USA. Vi er ikke i samme tidssone engang. Laugh Jeg tror ikke så mange forstår hvor gigantisk USA faktisk er. Men nei, jeg kan ikke sende liste over hvor du kan kjøpe tyggis i California. Så ikke spør (<— Må sies med Genie-fra-aladdin-stemme).

Jeg har laget det jeg mener er tidenes beste drageseng og siden jeg er stolt over hvor fantastisk latterlig det hele er så må jeg dele. Dragen sover jo med oss hver natt nå og jeg kjøpte en liten seng ment for hamster og ilder til han så han får litt….privatliv. (? Wut??). Vi besøkte en alt-mulig-innen-hus-og-hjem butikk da mødrene mine var her og jeg kom over en varmeflaske og bare ZOMG!!! Skal lage vannseng til dragen!!! Så jeg fant frem en kasjmirgenser mannen min var så snill å vaske så den passer til en nyfødt baby og klippet den istykker. Et lite rundt kosedyr ble pute og TADA!

Drageseng

Mannen mener jeg burde ta patent og starte bizznizz. Luxury Dragonbeds Incorporated. Pete er et ørkendyr og må derfor ha det varmt så hver kveld fyller jeg opp varmeflasken hans og legger den i sengen før Pete får Zzzzzzzz…… i fred med hodet på en liten dragepute med kasjmirputetrekk. Jeg elsker kasjmir, ponchoen og skjerfet jeg har i det materialet er to av mine beste venner, det blir så utrolig godt og varmt fort. Med andre ord er dragen frelst, han trives maks og sover hele natten igjennom i sin nye seng.

Sleepeh Peteh

Chester derimot…..er en sjalu liten bolle. Andre natten Pete sov i vannsengen sin vandret jeg rundt i smertetåke og fant plutselig Chester liggende på min side av sengen vår, og han så……. spes ut. Jeg kommer tilbake for å legge meg og jeg hører plutselig at Pete lager seg reir under puten min. “Noen” hadde veltet sengen til Pete?! Noen var selvfølgelig Chester. Dagen etter sto sengen til Pete i sofaen mens han snorket i den og jeg tok Chester på fersk gjerning, han prøver å begrave lillebroren sin. Han er helt med på uttrykket “out of sight, out of mind” og igjen og igjen har han forsøkt å begrave Pete i puter og tepper, kanskje i et håp om at vi skal glemme ham.

I går begynte jeg nesten å grine av hvordan de to store mobber lille Pete. Mannen min hadde våknet i en haug med fluff, både Chester og Dottie lå klint oppå ham for å få varme (er bare 25 grader her nå vett, BRRR!), men plutselig stakk begge to. Det viste seg at Pete hadde klatret ut av sengen sin og forsøkte å krype mellom søskenene sine for å være med på kos og varme.

DÅRLIG GJORT!!!!!

Så det krevde familiemøte. De holder tassen utenfor og vi tolererer ikke den typen oppførsel i denne familien. Pissed Det har nå blitt “””kaldt”””, mannen har funnet frem dundyna og Chester er igjen borrelås, han har kallenavnet velcro pup. Det gikk fra 30-38 grader hver dag til 20-26 og mens jeg bare YAAAAAAAYYYYYYY!!!!!! så er ikke resten av familien enig. Derfor ender jeg med bikkje klint inntil meg i sofakroken min, Chester spør ikke engang. Bare hopper opp i sofaen og står og ser på meg til jeg lager plass til ham på innsiden av meg. Greit det, jeg kan sitte med halve rumpa utenfor sofaen jeg, helt fint.

Jeg forsøker å gi dragen ordentlig oppDRAGElse (ho ho) og det har ikke vært like lett. Han er ganske frekk og egentlig litt drittunge, feks liker han å gjøre grimaser til folk når de ser vekk. Sånn:

:p

Her fikk han time out, det går ikke an å oppføre seg sånn. Forrige ukes lærdom var å ikke rekke tunge til folk, denne uken forsøker vi å lære at det ikke er høflig å spise med munnen åpen.

Oppdragelse failDet går sånn passe.

Å ha to hunder og en drage er seriøst som å ha tre unger, jeg har en ny og økt respekt for de som har faktiske menneskebarn. Jeg har mer energi nå enn jeg har hatt tidligere og den energien bruker jeg blant annet på å holde huset vårt i orden, rot gjør meg stresset, stress gjør meg syk, derfor rydder man hver morgen. Når mannen står opp har jeg allerede vasket alt som vaskes trengtes, laget lunsj til ham, foret de to pelsete ungene, luftet de to pelsete ungene, klødd de to pelsete ungene, børstet gress av de pelsete ungene fordi det å rulle seg i hagen er et must hver j*vla dag, foret den lille skallete, vannet den lille skallete, tatt klesvasken, spist frokost, oppdatert meg på mail og jobb, satt opp liste for dagen, satt opp liste for dragen (ho ho) og oppdatert helsejournalen min. Ja, og i dag våknet jeg til hundebæsj over hele verden, jeg bare elsker dager som startes med å skrubbe gulv.

Huset vårt er ikke gigantisk, det er ca 240 kvadratmeter, hvordan noen klarer å holde orden på et slikt hus med hunder OG menneskebarn?! Me no understand, jeg innser at jeg virkelig må være noen kraftige hakk friskere om vi noensinne ønsker oss ordentlige barn. Per nå har jeg nok med de tre firbente vi har og han tobente som ikke har styr på hvor han har lagt sin egen høyrefot engang.

Resten av uken skal jeg virkelig ikke gjøre noe annet enn å jobbe, noe som gjør meg ganske IIIIIH HAPPEH! Behandlingen i går gjør meg alltid til et vrak så om noen trenger meg så sitter jeg under et teppe og skriver så tastaturet mitt ryker. Ca sånn:

IMG_9714.JPGDet synes ikke, men her lå Pete og sov på magen min. It’s a fluff life.

 

Posted in De firbente, Hverdag/blogg/whatever | 1 Comment

Fine uken med norgesbesøk og Peppes Pizza

Jeg bestilte pizza fra Norge og den ble levert på døren min i California. Crazy people.

Helg helg heeeeeelg! Jeg lærer seriøst aldri. Jeg føler meg tipp topp én dag og jeg gjør derfor fire ganger så mye som det jeg burde, hvor jeg ender på sofaen dagen etter fordi jeg sliter meg ut og kroppen min bare NO! Note to self: Du er syk, du er ikke frisk, sett deg ned, hold kjeft og lat som du synes det er ok. Sukk.

Så jauda. Huset er ryddig, klesvask er borte, dragen er nybadet og har nyklippede klør, de pelsete barna er mette og utslitte, mannen er fornøyd med lunsjen sin på jobb og jeg har brukt dagen i sofakroken min. Med teppe, iste, 7th Heaven maraton og den nye iPhonen min. Jeg skulle ikke ha ny iPhone for jeg fikk 5S til bursdagen min i fjor, meeeeen så ble det bare sånn. Jeg har egentlig et hat/elsk forhold til iPhone for om du går for Appleprodukter så blir du stuck og kan egentlig aldri gå tilbake……. jeg har hatt både android og Blackberry og jeg var fast bestemt på at med mindre iPhone 6 ble EPIC i forhold til de forrige så hadde jeg ikke gidd… men så fikk jeg teste den og tastaturet? Amazeballs. Jeg bruker telefonen min til mye jobb og skriving og jeg hatet virkelig tastaturet på både 4S og 5S, men tastaturet på 6….. YAY. Endelig en endring som duger. Så hurra, ny telefon. Nå sitter jeg klistret til den enda mer enn før, tror ikke mannen min tenkte det helt igjennom da han kjøpte den til meg. Synd for han, hah! Jeg har fått nye medisiner jeg ikke kan fordra og de, i likhet med mange av de andre medisinene jeg tar, har insomnia som bivirkning. Jeg har gått fra å være en som legger meg klokken 7 om morgenen til en som aldri står opp senere enn 9. Javel, jeg får ihvertfall ting gjort. Dragen har aldri vært så ren og godt foret.

 

Screen Shot 2014-10-25 at 11.45.22 PM

I forrige uke fikk jeg besøk av de to mødrene mine og da ble blogging fort nedprioritert til fordel for skravling, shopping og baking. Det siste var jeg bare observatør av, er det noe jeg virkelig synes er snork så er det å bake eller lage mat. Nå har vi fryseren full av brød og boller og nok mariekjeks til å fø en liten landsby. Og ja, du leste riktig; Mødrene, det er to av dem. Jeg innser at det ser ut som jeg har lesbiske mødre, men jeg er ikke så eksotisk dessverre, den ene moren min er egentlig tanten min. Hun har jeg alltid hatt så nært forhold til at jeg kaller henne morto, min mor nummer to. Hun er ikke helt ulik min faktiske mor heller (gir mening siden de er søstre, duh….) og hun har ikke barn selv så derfor har jeg alltid hatt to mødre og en far. Dobbelt så mye moro. For hele familien.

Jeg har ikke sett morto på over to år, sist gang var faktisk i bryllupet vårt i 2012. ALTFOR LENGE SIDEN. Uken ble veldig fin, heldigvis var jeg ikke i helt elendig dårlig form (bare nesten) så jeg orket å være litt tilstede. Fortsatt er jeg en krøpling sammenlignet med vanlige mennesker, men pytt. Uansett, da jeg flyttet til USA trodde jeg at jeg kom til å savne vanlige ting som bløtkake og brunost, men jeg savner de merkeligste ting. Snø, mørket, lukten av skog, en buss uten gærninger, Ingefærøl, stengte butikker på søndager og Peppes Pizza. Jeg overdriver ikke når jeg sier at jeg drømmer om Peppes Pizza om natten, ihvertfall én gang i uken. Spesielt i de periodene hvor jeg er så dårlig at jeg ikke orker å spise noe annet enn kjeks og vann, så har jeg alltid drømmer hvor jeg er tilbake i Norge og klar for å bestille pizza, den kommer riktignok aldri frem. Enten får jeg ikke tastet inn riktig nummer eller så forstår ikke bestillingsdamen hva jeg sier, eller så blir den levert kun med ost på. Derfor har jeg mast om Rio Grande fra Peppes i tre år nå og hva fikk jeg på døren?

Peppes Pizza, WOHO!TADA! Yep. Rio Grande, hele veien fra Norge.

Jeg delte ikke med noen. Den var fantastisk, beste pizzaen jeg har spist på år og dag….bokstavelig talt. Når jeg blir frisk nok til å besøke Norge så skal jeg spise Peppes hver eneste dag i en hel uke. Peppes med ingefærøl til, for ginger ale som finnes her er virkelig ikke ingefærøl. Blæ.

Jeg fikk utrolig fine gaver fra familien, da bursdagsgaver de ikke sendte over dammen i september. Jeg hadde ønsket meg flere ting i år, for en gangs skyld hadde jeg klart å finne flere ting jeg ønsket meg maks! Jeg tenkte de kunne spleise for jeg ønsker meg iblant ting jeg får dårlig samvittighet for å ønske meg fordi jeg synes det er for dyrt, men de var gærne nok til å kjøpe hver sin. Crazy people.

Gifts

Makeupbag har jeg nå endelig fra Louis Vuitton, den erstattet hverdagsmakeupbagen min fra Henri Bendel som døde bare noen uker etter at jeg fikk den (sykt bra kvalitet….eh nei)

Louis Vuitton makeupbag

Armbånd fra Monica Vinader ønsket jeg meg også enormt mye, jeg ville at de skulle bestemme hva det skulle graveres med og moren min er ganske flink for det er gravert med “look left”, inspirert av tatoveringen jeg har på låret og mitt eget sitat. Hva det betyr er det bare noen ytterst få som vet, men jeg ønsket meg et armbånd jeg kan ha på meg konstant og aldri ta av meg. Perfeksjon, me loves.

Monica VinaderMonica VinaderSo purdy, IIIIHHHHH!

Uken ble brukt på å skravle, mødrene fikk handlet til gud og hvermann og jeg spiste pizza i kroken min mens de bakte boller og kranglet om hvem som skulle bake brød. Mannen min er nå bortskjemt og jeg håper egentlig at han vil glemme hva hjemmelaget mat er litt fort…. kremt. Jeg fikk dem også til å lage ribbe, for jeg aner ikke hvordan jeg vil være til jul. Kanskje jeg ikke orker å lage julemat, kanskje ligger jeg på sykehuset, kanskje er jeg i perfekt form og kan dra til Alaska? Hvem vet. Derfor, ribbe i oktober. Det funker.

Morto fikk møte Pete for første gang, det var kjærlighet ved første blikk. Jeg trodde ikke hun kom til å like ham, faktisk delte jeg så vidt bilder av ham da vi fikk ham for hun er panisk på kryp og han er jo nesten litt kryp…..? Men hun gledet seg egentlig mer til å se han enn oss (haha!) så Pete fikk sove på henne hele uka. Hun var så varm at han syntes hun fungerte ypperlig som madrass.

Pete og Morto

Dottie ditchet oss som alltid og sov med dem hele uka, hun gadd ikke å si natta engang. Helt siden første gang foreldrene mine besøkte oss, har Dottie sovet med moren min. Hver gang siden det har hun tuslet opp i senga til dem, vi ser henne ikke de dagene de er på besøk. Grin Sist sa hun ihvertfall natta til oss, denne gangen forsvant hun bare i seng med dem, vi har aldri hatt så god plass i vår egen seng.

LoveTrue love.

Chester lærte fort hva brødskive med leverpostei er for noe fint, andre eller tredje dagen de var her så sto han plutselig opp klokken 7, til tross for at han er B-hund og sjelden gidder å være aktiv før 12. Men klokken 7 var bestemødrene hans våkne og han ga klar beskjed om at magen hans var tom, da ved å gryntepurrenuffe mens han logret og logret og herregud som han logret. Hvem sier hunder ikke prater?! Han ga klar beskjed og fikk selvfølgelig det han bad om. Heldigvis hadde mødrene tatt med seg halve matbutikken deres i Norge, vi hadde kjøkkenøya vår proppet full av norsk mat, da også leverpostei. Jeg liker ikke leverpostei og mannen får ikke leverpostei, den er til dyra…….. er ikke bortskjemt, nei nei.

Ellers presterte Pete å drite på kjøkkenbordet, mannen spiste vafler med ribbesvor på til lunsj, Chester spydde utover hele verden før mannen tråkket i det, det sluttet endelig å være 30-35 grader hver dag, jeg er så full av bivirkninger at jeg bare vil grine, jeg venter på 20 bokser med makrell i tomat i posten og Dottie savner bestemor. Uken gikk altfor fort, jeg syntes de nettopp hadde kommet inn døra da de måtte dra igjen. Det stemmer virkelig at tiden går fortere og fortere jo eldre du blir, jeg ser for meg at når jeg er 80 så vil jeg trekke pusten når jeg våkner også er dagen over.

Og ja, makrell i tomat. Også noe jeg har savnet, selv om jeg aldri spiste det da jeg bodde i Norge. O_o Likevel, de tok med flere bokser som forsvant fort siden både mannen min og jeg elsker makrell. Derfor måtte vi bestille mer fra østkysten, jeg bestilte likegreit 20 bokser når jeg først var i gang……..de ringte meg og lurte litt på om jeg hadde gjort en feil, nei så rart. Ikke klarte dotten på telefonen å uttale det riktig engang, han lurte på fiskakægene og joleriben. Nå har jeg både et sted som selger Bonbon godteri, et som selger lilla läkerol og solo og nå også sted for makrell i tomat. Livet er med andre ord komplett, hah.

Bivirkninger, smerter og en kropp som ikke fungerer til side, ting er veldig bra. Kanskje har jeg blitt så vant til å være dårlig konstant at det påvirker meg i mindre grad, men jeg tenker ikke på at jeg er syk som en stor ting lenger, det bare er der som en naturlig del av alt. Så lenge jeg slipper å tilbringe dagene mine i en sykehusseng så kan jeg ikke klage. Nye medisiner er startet, blodprøver er tatt og neste behandling har jeg på tirsdag. Selvfølgelig klarte jeg å bli dårlig med feber dagen før siste behandling, hvilket gjorde at det måtte flyttes. Meh.

Fint besøk er over og det var egentlig litt trist. Jeg har beordret dem tilbake snart igjen, nå skal jeg tigge pappaen min om å komme en tur tidlig til neste år….. og tanten min nekter jeg å se kun én gang hvert andre eller tredje år. Noen må finne opp teleportering, jeg vil virkelig til Norge i isende kulde så jeg kan kaste snø på mannen min og le av at han fryser rumpa av seg. Allerede har han begynt å sove med lue, jeg ser for meg at han kommer til å daue når jeg drar ham til Norge en kald og mørk vinter. Hirr.
Jeg pleier å tenke at du vet at du har det bra når hverdag ikke er noe kjedelig eller noe du ikke ser frem til. Før så var det å gå fra ferie eller noe koselig og tilbake til hverdag, noe hvor jeg bare NOOOOOO! og alt var døden den siste fridagen. Søndager var grusomme fordi mandag betydde opp klokken 6 for å sitte på kjedelig jobb med kjedelige folk og kjedelig vær, for å så dra hjem og være kjedelig. Nå synes jeg hverdag er noe positivt og selv om jeg gjerne skulle hatt besøk litt lenger, så er det å gå tilbake til standard hverdag ikke noe jeg gruer meg for. Hverdag er fint, jeg har ikke engang noen favorittdag lenger fordi jeg liker dem alle sammen.

Nå skal jeg krype tilbake under teppet mitt og zzzzz’e meg gjennom kvelden, jeg elsker søndager.

Snakkast!

hilde christina

Posted in Fine ting, Hverdag/blogg/whatever | 2 Comments

I wish that I could be like the cool kids…..

I wish that I could be like the cool kids ’cause all the cool kids they seem to get it.

Sangen Cool Kids fra Echosmith har jeg likt siden jeg så en kort Vine av den på twitter og kanskje liker jeg den så godt fordi den minner meg om hvor mange som faktisk ønsker å ha det enklere, ønsker å være “kul” fordi livet blir så utrolig mye enklere å leve når man er kul. Da jeg var tenåring var jeg absolutt ikke kul, jeg brydde meg ikke om den delen av livet. Kanskje tenkte jeg ikke nok på det til å være misunnelig på de som var ansett som kule, men mest syntes jeg konseptet var idiotisk og jeg hadde andre ting å tenke på enn å forsøke å være som alle andre. Ungdomsskolen min hadde riktignok kraftig skille mellom de kule og de ikke-kule, spesielt klassen vår var veldig tydelig splittet.

Det er lett å være etterpåklok, men jeg skulle ønske jeg forsto litt mer av tenåringer og tanker tenåringer har da jeg selv var det. Informasjon var ikke like tilgjengelig nå, jeg kunne ikke google og lese meg gjennom tusen inspirerende nettsider om det å være usikker og typisk tenåring for å så innse at åja, alle er sånn. Ser jeg tilbake nå så er det jo helt klart at ingen hadde styring, ingen ‘got it’. Ja, de kuleste av oss var flinke til å late som, ha en hard front som gjorde at det virket som de surfet gjennom livet, men de brukte nok ekstremt mye energi på å late som så ingen skulle se at også de hadde sprekker.

En av guttene som ble sett på som typisk kul, hadde en funksjonshemmet bror som plaget ham veldig, en annen gutt som mobbet mange hver eneste dag rakket ned på de som ikke hadde merkeklær eller riktig mobiltelefon, mens han selv kom fra en familie som hadde utrolig dårlig råd. En jente som virkelig var slem mot mange, ser jeg nå at sansynligvis var bipolar, hun visste ikke annet om faren sin enn at han var en tidligere alkoholisert kunde av hennes mor. Ja, kunde. Dere forstår hva moren hennes tidligere arbeidet som, det eldste yrket på planeten… Kanskje hadde de det enklere på ungdomsskolen fordi de ikke ble utsatt for mobbing fordi de var i den kule gjengen hvor andre ikke turte å mobbe dem, men tenåringer er tenåringer og tenårene er vanskelige, uansett hvordan du går igjennom dem.

Det er dessverre sånn at man ikke skal fremstå som svak eller sårbar, jeg tror det er slik at de som blir sett på som de som har mest peiling og styring på alt, nettopp er de som er mest usikre – de som virkelig ikke har noen anelse om hvor de vil eller skal. Selvfølgelig har du de som har god styring på det meste og er mer modne enn de fleste, men også de har sine demoner de sliter med når de er alene og ikke trenger å redde ansikt foran venner og bekjente. Ting er sjelden slik de virker, faktisk vil jeg påstå å si at ting aldri er svart/hvitt, alle har noe. Om vi klarer å huske på det blir det enklere å respektere de rundt oss, men å tørre å bare være, den sitter dypt. Jeg skulle ønske alle kunne tørre å lette litt på sløret, men det vil ikke skje så lenge vi nesten er oppdratte til å hakke på andres svakheter. Tegn til svakhet? La oss hakke akkurat der! Jeg vet ikke om det har blitt mer akseptert å slite nå enn da jeg var tenåring, men jeg håper det. Depresjon blant unge, selvskading osv, var ikke noe vi egentlig hørte spesielt mye om, det er ikke slik som nå hvor du virkelig lesses ned av informasjon om nettopp det. Mer informasjon skaper med aksept og jeg krysser alt jeg har for at det om 10 år er fullt og helt lov å være akkurat sånn man er. At vi åpent tør å være akkurat som vi er, med usikkerheter, dårlig selvtillit, vanskelige vennskap og familieforhold. Alle har jo noe så hvorfor i all verden går vi rundt og later som alt er så utrolig perfekt?

They’re driving fast cars, but they don’t know where they’re going…..

Posted in Tekster og quotes | 2 Comments