Bivirkninger fra helvete

Det er virkelig ingen vits i å sende meg DM på instagram og mase fordi jeg ikke har blogget på en uke. Det får deg blokkert, jeg har hverken tid eller energi å bruke på idioti. Jeg gjør mye for de som følger meg, men denne bloggen skriver jeg for min egen del. Den er ikke lenger skrevet for noen andre enn meg selv. Før skrev jeg for andre, men det gjorde sitt til at jeg sjelden orket å skrive, for denne bloggen skulle ikke være noe jeg gjorde for noen andre enn meg selv. Da det ble en mer utover-blogg, ble det hele helt feil. Derfor, ikke mas. Jeg skriver ikke her for deg, jeg skriver for meg.

Forrige uke var en helt forjævlig uke. Det er ingen vits i å pakke det inn eller være optimistisk, det var rett frem en helt forjævlig uke, med stor F. Det verste med å ta medisiner? Bivirkninger. Det skjer så mye med kroppen din hvor du bare WTF, ting du ikke forstår eller forventer.
Jeg husker første gang jeg våknet med leddsmerter. Det var tidlig morgen for mer enn et år siden, ikke lenge etter at vi flyttet inn i dette huset. Jeg våknet og var irritert fordi knærne mine gjorde ganske vondt, såpass condt at jeg ikke klarte å sove videre. Jeg sto til slutt opp og ble mer og mer bekymret for knærne mine gjorde så vondt at jeg nesten ikke visste opp og ned på noe. Og verre ble det, så klart. Det ble til slutt så vondt at jeg virkelig hylte av smerte, det ble første episode av leddsmerter på grunn av nedtrapping. Da jeg trappet ned på dosen av steroider, ble leddene mine helt ….WÆÆÆH! og disse episodene ble til slitt veldig velkjente. Det var skummelt første gangen fordi det var en smerte jeg aldri har kjent maken til, men jeg klarte å Google det og fant raskt ut at det kunne skje. Ingen lege har klart å fortelle meg hvorfor det skjer, men det ble så velkjent at når jeg våknet med litt vondt, løp jeg ned i første etasje og tok dobbel dose smertestillende med en gang, da ble det mulig å leve med det hele.

Jeg er god på smerte, jeg tåler virkelig mye…men de leddsmertene ble altfor mye. Jeg går ikke lenger på den medisinen, derfor slo det meg ikke at det samme kunne skje igjen….men i forrige uke våknet jeg med litt vondt i det ene kneet. Jeg tenkte jeg hadde sovet feil og tenkte ikke mer over det før jeg kom hjem fra frisør og så vidt klarte å legge vekt på det. Det spredte seg til begge anklene mine og et merkelig utslett dukket opp, da kun på ben og ankler. Smerten ble til slutt så ille at jeg hylskreik, mannen min måtte bære meg på do. Igjen, jeg er god på smerte, men når jeg måtte opp på do så begynte jeg å hyperventilere fordi jeg visste hvor smertefullt det kom til å bli. Det var helt ubeskrivelig vondt, jeg klarte ikke å gå i det hele tatt.

Å komme meg opp trappa til sengen vår kunne jeg bare drømme om, så mannen min foreslo slumber party nede i stuen vår. Vi sov alle på sofaen med fyr i peisen og tvserier til langt på natt, noe som hadde vært utrolig koselig ….hadde det ikke vært for at jeg gråt, hylte, og skremte livet av nabolaget hver gang jeg måtte bevege på meg. Ubeskrivelig vondt, mannen min har sett meg gjennomgå mye, men han sa etterpå at han aldri har sett meg ha så vondt før.

Føttene mine hovnet opp såpass at jeg ikke hadde ankler, før føttene mine ble helt blålilla. Jeg sendte bilder til legen min og fikk rush-time hos han (jeg slapp legevakt, WOHO!!!) og med altfor mye smertestillende i systemet, klarte jeg å halte meg til legen dagen etter. De tok diverse prøver for å utelukke at noe alvorlig var på gang, heldigvis var de alle negative. Det er, igjen, kun bivirkninger fra nye medisiner jeg har begynt med.

Festlig.

Jeg vet det kan skje og jeg blir ikke lenger redd for at noe alvorlig skjer, men smerte som det unner jeg ingen. Hevelsen gikk ned noen dager senere, føttene mine er fortsatt lilla, men nå klarer jeg ihvertfall å gå.
Nye medisiner gjør meg også utslitt, jeg føler ikke at jeg gjør annet enn å sove. I helgen jobbet mannen min som vanlig, jeg sov meg gjennom begge dagene. Fortsatt er jeg utslitt uten noen åpenbar grunn og jeg må tvinge meg selv til å spise for matlysten min er bortevekk. Først steroider hvor du virkelig har lyst til å spise hele verden, deretter dette hvor alt av mat gjør meg uvel og jeg lever på selleristenger og ranch.

Jeg har sjelden vært mer takknemlig for å ha en tålmodig mann som ikke har noe imot å være våken en hel natt for å bære meg på do mens jeg hylskrikegriner av smerte, og to pelsete barn som liker best å slumresnorke hele dagen. Jeg forstår ikke hvordan noen av dem holder ut, men de er like HAPPEH alle tre uansett hvor slitsomt syk jeg er. Chesters nyeste vane er å MÅTTE ligge på innsiden av meg i sofaen, han kommer tråkkende og krever at jeg skal flytte på meg nok til at han får plass. Usannsynlig vondt da bena mine var ute av drift, men usannsynlig koselig ellers. Han bare skal ligge der, det er ikke et spørsmål engang. Verdens beste varmeovn? Oh Yes.

IMG_4736.JPG

I går fylte mannen min kjøleskapet med det jeg ønsket meg (hvilket var selleristenger, juice og melk…jeg er kravstor om dagen) før han dro på snowboardtur. Og selvfølgelig skadet han kneet sitt så han endte på legevakten og nå halter rundt på krykker. Føler det bare var det som manglet akkurat nå. Laugh
Noen ganger skjer det så mye tragisk at du ikke kan annet enn å le.

På den lyse siden har jeg funnet en fantastisk ny frisør som har fått orden på katastrofen jeg kaller hår, det er endelig kaldt nok til å loffe rundt i ulltøfler og UGGs, og alt er klart for en fin jul med mine fire. Den ene er fortsatt i dvale og kommer nok ikke ut for å feire med oss, men de to pelsete er klare for å være våre lokale gasskraftverk og jeg gleder meg til fyr i peisen, julemat og pysj hele dagen.

Best av alt er det at mannen min har fri fra skolen og derfor har mye mer tid å bruke med oss. Jeg tror dette blir den sykeste julen vi har hatt så langt, men det blir allikevel det vi gjør det til, og vi er heldigvis flinke til å gjøre det beste ut av enhver situasjon.

Smile

Posted in Hverdag/blogg/whatever | 11 Comments

My face is back, bitches.

IMG_3679.JPG

Ansiktet mitt mens jeg gikk på kortison og ansiktet mitt nå.

Til alle som la igjen grusomme kommentarer da jeg var på mitt verste: Jeg står fortsatt, jeg lot meg ikke knekke til tross for at du helst ønsket å se meg brekke i to. Jeg er sterkere enn du noensinne vil bli. In your face bitches! Laugh

Noen ganger får jeg lyst til å skrive innlegg som går helt utenfor det jeg normalt skriver, innlegg som helt sikkert vil skape reaksjoner hos noen. Men akkurat nå merker jeg at jeg driter i det. Dette har jeg villet skrike ut lenge og i dag er en god dag for nettopp det.

De siste to årene har jeg lært mye og en av de mindre fine tingene jeg har lært er at mennesker vil gjøre alt de kan for å se deg knekke. Noen mennesker nyter det å se andre ha det fælt og det er kvalmt hvor mange som forsøkte å ødelegge meg da jeg var på mitt sykeste. Jeg orket ikke å kjempe så mye imot da jeg var på mitt verste, jeg var for opptatt med å være alvorlig syk, men nå er det endelig på tide at jeg får sagt akkurat hva jeg mener om dere: Skam dere, dere er seriøst kvalme, patetiske individer.

Jeg er en offentlig person på nett og noen mener visst at jeg er en offentlig målskive det er lov å hakke på, at dere har rett til å slenge dritt til meg bare fordi jeg er en offentlig person. Jeg er helt uenig, jeg kunne ikke blitt mer uenig, men jeg forstår den tankegangen til en viss grad. Det jeg ikke forstår, er hvordan noen mener det var ok å hakke, mobbe, hetse og forsøke å såre alvorlig syke mennesker??

Jeg måtte gå på steroider/kortison/prednisone i nesten to år, jeg får fortsatt den medisinen via IV iblant og det vil nok ta lang, lang tid før jeg blir kvitt alle bivirkningene denne medisinen ga meg. En av bivirkningene denne medisinen gir, er såkalt måneansikt, ansikt/hode blir veldig, veldig oppblåst. Som dere vet fikk jeg nettopp det, hele meg var som en vannseng. Hendene og føttene mine var fulle av vann, og ansiktet mitt fikk meg til å se ut som en gigantisk ….vel, måne. Medisinene jeg går på gir mange mindre fine bivirkninger som er vanskelig nok i deg selv å takle, blant annet blir man humørsyk, trist, lei, man får leddsmerter og problemer med å sove, man føler seg rastløs, kort sagt føler man seg rett og slett helt jævlig. Den delen er nok i seg selv, men så kommer de bivirkningene som angriper utseendet ditt på toppen av det hele. Jeg fikk en kjempeknekk da ansiktet mitt blåste seg opp, jeg var virkelig på et mørkt sted lenge fordi jeg følte meg så grusom.

Og hva skjedde? Så klart kom lavmålsmenneskene snikende for å gjøre det verre. Noen gikk så langt som å lage diskusjoner om meg på diskusjonsforum, kun for å hakke på hvor stygg og feit jeg hadde blitt. Jeg hadde ikke akkurat sittet på sofaen, spist potetgull og blitt feit, jeg hadde fått et oppblåst ansikt fordi jeg har en alvorlig sykdom jeg ikke kan noe for at jeg har. Det var enten å ta medisinene, eller få komplikasjoner som kunne ende livet mitt. Jeg vurderte likevel å kutte medisinene fordi jeg ikke orket å se så fæl ut lenger, fordi jeg følte at medisinene ødela livet mitt og jeg var lei meg hver eneste dag. Både fordi medisinene gjør deg veldig deprimert, men også fordi jeg fikk dritt slengt min vei nesten hver eneste dag. Jeg tar meg aldri nær av kommentarer fra anonyme mennesker på nettet, men når jeg allerede var lei meg fordi utseendet mitt endret seg drastisk, da ble kommentarene fra andre vonde å lese. Kanskje ble jeg ekstra lei meg fordi jeg ble sjokkert over at noen rakket ned på meg over noe jeg helt klart ikke kunne noe for, jeg vet ikke. Jeg vet bare at disse menneskene aldri ville hakket på en person med kreft fordi h*n mistet håret eller kanskje så mindre bra ut en periode, hvorfor var det da greit å rakke ned på meg?

Så skjedde noe, etter en stund gjorde jeg det jeg alltid gjør: Jeg snur hets og dritt til inspirasjon. Jeg fikk en enorm fight og jeg bestemte meg for å bruke erfaringene mine til å hjelpe og inspirere andre i samme situasjon. Deretter lagde jeg videoen “Me Myself and My Face” hvor jeg snakket om nettopp det. Jeg innså på et tidspunkt at jeg ikke lenger brydde meg om at ansiktet mitt var hovent, det var andre ting som var viktigere å fokusere på. Siden da har jeg ikke latt noen kommentarer påvirke meg og jeg har fullt fokus på det å bli frisk, det er jo tross alt der alt fokus bør ligge! Kanskje vil jeg måtte gå på medisiner som gir meg enda verre bivirkninger enn jeg allerede har måttet gå igjennom, men jeg vet nå at jeg kan takle alt. Jeg er virkelig skuddsikker.

At så mange direkte mobbet meg da jeg opplevde oppblåst ansikt, en bivirkning av medisiner jeg måtte ta fordi jeg var alvorlig syk, er for meg helt spinnvilt.
Jeg vet at visse mennesker sitter på sidelinjen og venter på å se meg feile, jeg vet det er mennesker der ute som gleder seg over min ulykke og dessverre vet jeg at det var disse menneskene som kastet seg på meg og aktivt rakket ned på utseendet mitt. Disse menneskene sitter i mosehullet sitt og venter på noe de kan “ta” meg på, noe de kan hetse eller kritisere. Det kan være alt fra noe jeg har sagt på nett, til en ting jeg har kjøpt som de mener jeg ikke burde bruke penger på. De hater meg kanskje fordi jeg har det bra, fordi jeg er vellykket og fordi jeg ikke er redd for å være stolt av meg selv. Dette er mennesker ingen burde la påvirke seg, men når man hver dag får høre hvor stygg, lubben, feit og jævlig man har blitt, så er det vanskelig å bare la det gå. Jeg var flink til å ikke lese det som ble skrevet, jeg har heldigvis gode mennesker rundt meg som tok seg av lesing og rapportering av innholdet så jeg slapp å lese det som ble sagt. Men jeg så endel av det og det at noen mobbet meg for noe jeg virkelig ikke kunne noe for, det gjør meg både sint og trist på samme tid.
Jeg husker det var noen få som skrev rett ut at det var til pass for meg, at jeg fortjente det å bli syk. Menneskene satt og lo og gjorde narr av ansiktet mitt, “Hahahaha, herregud, HVA er det som har skjedd med henne egentlig??”

Det skremmer meg at mennesker kan være så jævlige.

Det positive med det hele er at jeg kan glede meg over tanken på at jeg aldri vil synke til deres nivå, at jeg er og alltid vil være på et nivå langt over disse menneskene. Jeg har noen veldig få mennesker jeg avskyr, jeg føler ikke hat ovenfor noen, men de få menneskene jeg virkelig føler at ikke fortjener noe godt i livet – jeg ville aldri ønsket alvorlig sykdom på dem, jeg ønsker ikke min situasjon på min verste fiende engang. Det føles bra å vite at de menneskene som har forsøkt å knekke meg, ikke bare har feilet, men er mennesker som ikke er verdt møkk jeg har under skoen min engang.

Mobbing er ALDRI ok, det å mobbe noen for en sykdom de ikke kan noe for? Kvalmt. Lavere enn lavmål. Dere vet hvem dere er og dere vet hva dere er. Jeg hater dere ikke, jeg avskyr dere ikke engang. Faktisk synes jeg bare synd på dere, jeg synes det er synd at noen mennesker føler det nødvendig og greit å forsøke å få andre til å føle seg dårlige. Jeg har vært på noen grusomme steder i livet, men til og med i mine mørkeste øyeblikk har jeg ikke ønsket at andre skal ha det vondt. Hvor grusomt må disse menneskene ha det for at de bruker tid på å få meg til å knekke? Det er synd på slike mennesker, det gjør meg trist. Ingen fortjener å være på et slikt sted.

Jeg må riktignok si at jeg gleder meg over at jeg fortsatt står med rak rygg. Jeg har kommet ut av en vond opplevelse sterkere enn noensinne, mens de som ønsket meg vondt, fortsatt er på et nivå man kan på en pen måte vil kalle ‘tapere’. Jeg klarte dette også! Jeg har bevist at jeg kan komme meg igjennom hva som helst, det er virkelig ingenting noen kan gjøre for å knekke meg. Prøv gjerne, men vit at jo mer dritt jeg får, jo bedre blir jeg og jo bedre jeg blir, jo bedre kan jeg inspirere andre til å bli like sterke. Til slutt har en hær av sterke, unge mennesker som ikke lar seg påvirke av mobbing eller hets. Du har ingen påvirkningskraft, ingen mulighet til å ødelegge for meg. Mitt tips? Bruk tiden din på noe annet, noe produktivt, noe bra.

Det er et fjortisitat som passer perfekt inn her: You can hurt me, hit me, bash me and try to break me, but you can do nothing to the girl who thinks nothing of you.

IMG_3835.JPG

Det er deilig å ikke ha et ansikt som gjør vondt lenger, for det gjorde virkelig fysisk vondt når ansiktet mitt var så oppblåst som det det var for noen måneder siden. Det presset konstant bak øynene, ansiktet mitt føltes tungt og helt stivt og det hele var både ubehagelig og direkte smertefullt.
Jeg likte meg selv da jeg var oppblåst, jeg elsker meg selv nå. Jeg begynner å få tilbake mye av det jeg mistet da jeg ble syk nå og det føles fantastisk bra.

Heart

Posted in HCs dagbok, Ladida i Natten | 24 Comments

I elendig dårlig form, men med selvtilliten i orden.

Nå er jeg virkelig i helt elendig dårlig form, helsen min har sagt farvel og fuck off og jeg måtte dra på legevakten igjen. Det er ikke mye de kan gjøre der bortsett fra å gi meg masse væske og diverse medisiner som ikke fungerer, men denne gangen var det litt annerledes siden de tror jeg kan ha en infeksjon som kan skape problemer. Jeg eier jo ikke immunforsvar så så altfor overraskende var det ikke, men jeg hater antibiotika så da så….ordentlig svar får vi om en dag eller to, jeg håper testen viser seg å være negativ så jeg kan få ny behandling denne uken. De vil ikke gi meg ny behandling om jeg har en infeksjon eller er syk på andre måter (bortsett fra det “vanlige”) så da leker man venteleken igjen. Den leken begynner å bli sykt gammel, den er ikke festlig lenger.

For moro skyld regnet jeg på det i stad og jeg har medisiner verdt 150 000 kroner i kjøleskapet vårt. ROTFL Som sansynligvis bare vil måtte kastes fordi de i dag fortalte meg at de ikke kan benytte medisiner som kommer utenfra…..til tross for at det var de som bad meg om å hente den helvetes medisinen på apoteket. Oh the chaos. Nye medisiner ingen vet noe om er fun fun fun.

Det mest irriterende med å være dårlig er egentlig at jeg ikke får gjort det jeg vil gjøre. Jeg vil bli ferdig med den nye nettsiden min, jeg vil få igang HCarmy ordentlig, jeg vil legge ut HCsmykkene for salg, jeg vil ditt og datt, men kroppen min bare NOPE!
Så da ligger man her. På sofaen en hel dag. Igjen. Jeg har ihvertfall fullført alle julegaver, er oppdatert på hva som skjer i verden, fått svart på fanbrev og skrevet i journalen min og dragen har sovet på min varme kropp i hele dag. Han er fornøyd, jeg er sliten og irritert.

Dyra har det ihvertfall bra, det er da noe. De synes det er helt ok at jeg bare ligger her for da kan de krølle seg sammen under teppene mine i en real puppylove fest.

Legevakten var like festlig som før. Enda flere som spør om livshistorien min og ikke vet at Skandinavia ikke er et land. Enda flere gale pasienter som rauter som kuer. Enda flere sprøyter og au’ete intravenøse greier som selvfølgelig ble satt feil så jeg endte med blod overalt. Jeg tåler mye smerte generelt, men når jeg er dårlig og susete og smerter og blod blir lagt til så blir jeg en skjelven rosin. Kroppen min bare ORKER IKKE, NOOOOOO! Like gøy hver gang. Legen hadde verdens verste aksent, spesialisten på vakt var den ene legen jeg ikke kan fordra (SÅKLART!) og sykepleieren min ble sur på meg fordi jeg gikk på do alene. Dude, jeg er for f ikke 80 år. Jeg klarer å tisse sjæl!!!!! Ugh.

Ellers er jeg lei mennesker som syter over meningsløse ting og jeg ønsker meg morfin til jul.

Til jul ønsker jeg meg også en verden hvor ingen føler seg så elendige at de legger igjen negative kommentarer hos andre på nett, hvor nettmobbing ikke er et tema og hvor vi backer hverandre opp fremfor å forsøke å tråkke på hverandre. Jeg er så lykkelig over at jeg ikke er tenåring nå, sosiale medier fantes ikke da jeg vokste opp og det er jeg veldig glad for. Å bli voksen er vanskelig nok fra før om man ikke skal legge til sosiale medier på toppen.

Fortsatt er det noen som føler behovet for å legge igjen kommentarer for å hakke på meg, til tross for at jeg kanskje er den personen som bryr meg minst om hva andre måtte ha å si. Jeg har vært offentlig på nett i mange år nå og jeg skulle ønske jeg hadde inntrykket av at mennesker på internett er hyggelige mennesker……..men det er ikke tilfellet. Jeg mener at noen av tidenes verste mobbere befinner seg på YouTube og instagram.

Det å ikke ta seg nær av dritt man får servert har nok mye å gjøre med alder, jeg klarer ikke å ta meg nær av drittkommentarer fra barn som er 15 år yngre enn meg, det bare går ikke. Ikke bare mener jeg at slike mennesker er irrelevante generelt, men hva mennesker som nettopp gikk i bleier måtte ha å si…? Ikke så altfor viktig for meg, jeg har nok av andre ting å tenke på om jeg ikke skal tenke på det også. Jeg har en kropp som ikke fungerer, at en unge på 13 år mener jeg er teit er liksom ikke viktig.

Uansett, her om dagen fikk jeg flere negative kommentarer, dessverre fra folk som burde vite bedre. Jeg synes ikke ung alder er noen unnskyldning for å oppføre seg som en drittsekk, og er man 17 år så vet man virkelig bedre. Med mindre man har intelligens på nivå med en gjennomsnittlig stol. Kommentarene som ble lagt igjen inspirerte meg til å lage et eget innlegg under et bilde av meg selv på instagram og kommentarene jeg fikk fikk meg til å innse og tenke på en diger og viktig del av hvorfor jeg ikke bryr meg om andres meninger:

Jeg har det bra med meg selv og jeg har det livet jeg alltid har ønsket meg.

Jeg har brukt mange år på å hate meg selv, være misfornøyd med livet, stresse over at jeg kanskje sløser bort hele livet mitt på å være misfornøyd, men nå er historien en helt annen. Til tross for sykdom så er jeg fullt og helt fornøyd både med meg selv og med det livet jeg lever. Jeg gleder meg til hver dag, jeg er stolt av den jeg er og det jeg har fått til, jeg er veldig glad i livet på alle måter.
Kanskje nettopp derfor er ikke en random på nett noe jeg klarer å bry meg om, for jeg lever slik jeg vil. Jeg er fullt klar over at det er mange som ikke liker meg, som mener jeg er en dritt fra a-å og som regelrett venter på en sjanse til å få hakke på meg, livet mitt, noe jeg gjør eller sier, men jeg har for lenge siden innsett at jeg ikke er satt på denne kloden for at alle skal like meg. Det er ikke viktig for meg, det som er viktig for meg er at jeg har en god magefølelse og vet at jeg bidrar med det jeg kan hver dag. Jeg kan ikke bruke tid på å overbevise andre om at jeg er et bra menneske, jeg har hverken tid eller lyst til det, og det kommer aldri til å bli en prioritet. Liker du meg ikke, mener du at jeg er en dritt? Greit nok, du skal få lov til det.

Jeg går alltid etter magefølelse og så lenge magefølelsen min forteller meg at jeg gjør riktige ting så kommer jeg til å fortsette i samme spor som før. Kanskje er ikke alle enige, men dette er hva jeg har valgt. Valget mitt har gjort sitt til at jeg er fornøyd, bortsett fra helsen min så er det ingenting jeg ville endret på ved meg eller mitt.
Derfor, når noen dukker opp og føler for å forsøke å bryte meg ned, så preller det bare av. Jeg kan bli irritert, men i større grad blir jeg sint fordi jeg vet at om de hakker på meg så hakker de på andre også, kanskje noen som ikke tar det så bra som jeg tar det, kanskje noen hvor det faktisk sårer og påvirker hvordan personen ser seg selv. Er det noe som gjør meg forbanna så er det det, jeg får lyst til å bygge et beskyttende fort og ta inn alle de som blir mobbet for alltid. Lilla fort med krokodiller som svømmer utenfor porten så alle idiotene aldri får tilgang. Med drager ved hver inngang og disneyfilmer hver dag.

Lenge har jeg villet lage en videoserie om selvtillit og hvor viktig det er å like seg selv, men helsen min står som vanlig i veien for det….. Men jeg tror dette hadde blitt Steg 1 i HCs SelvtillitsBibel: Jobb med deg selv slik at du blir hundre prosent fornøyd med deg og ditt, og det andre måtte mene vil dermed ikke være viktig.

Det gjelder i mange situasjoner. Du kan faktisk ikke endre hva andre gjør, du vil aldri kunne kontrollere hva andre sier til deg, det eneste du kan kontrollere er hvordan du velger å ta det. Hvordan du tar imot informasjonen, hvorvidt du lar det prelle av eller påvirke deg.
Når du sitter i et liv du virkelig ELSKER så er du såpass glad at en kommentar om at du lever feil, ikke blir viktig. Jeg har hørt mye rare rykter om meg selv, blant annet fikk jeg høre at det var en som påsto at jeg nekter mannen min å ha kontakt med familien sin. Noe som selvfølgelig ikke stemmer, det har ikke rot i virkeligheten i det hele tatt. Når det gjelder kommentarer som går på mannen min blir jeg alltid irritert, fordi jeg ikke synes noen har rett til å uttale seg om et menneske jeg aktivt holder unna den delen av meg som er offentlig på nett, men etter å ha tenkt over det hele så måtte jeg le. Jeg hadde nok ikke klart å holde en voksen mann unna familien hans om han virkelig ønsker å ja kontakt med dem, jeg er kona, ikke slavedriveren eller sjefen hans. Selv om jeg ikke liker at noen uttaler seg om mannen min så blir det mer morsomt enn noe annet når jeg tenker litt over det. Det samme om noen kaller meg stygg, jeg vet jeg ikke er stygg. Kall meg dum, jeg vet jeg ikke er dum. Si at du synes synd på mannen min som må være gift med meg, jeg vet at han er like glad i livet sitt med meg som jeg er glad i livet mitt med han. Si at jeg er slem, jeg vet jeg ikke er slem. Si at jeg bare klager hele dagen og herregud så negativ og jævlig jeg er, jeg vet det ikke stemmer.

Selvfølgelig er det visse ting jeg ikke finner meg i, kommentarer som går langt utenfor det jeg mener man skal akseptere og det er sjelden jeg lar drittkommentarer stå, jeg kommenterer tilbake og forteller personen akkurat hva jeg mener om han eller henne. Men det er noe jeg gjør fordi jeg mener at man har rett til å si ifra når man blir urettferdig behandlet, ikke fordi kommentarene går inn på meg – heldigvis.

Når du sitter med vissheten om at du er der du vil være og er så fornøyd at du ikke ville endret noe om du fikk sjansen så klarer bare ikke kommentarer fra ukjente å penetrere. Jeg vet jeg lever slik det er best for meg og mine, og selv om jeg har respekt for at ikke alle vil like meg så kommer jeg ikke til å endre det som gjør meg og mine oppriktig lykkelige bare fordi en nobody jeg ikke engang har snakket med i levende live, mener at jeg heller burde gjøre det slik og sånn. Et eksempel var hun som mente at jeg gjør ting feil fordi jeg heller bruker penger på materielle ting enn reiser. Jeg har aldri vært spesielt glad i å reise, jeg kan ikke engang reise på grunn av helsen min og det er bare ikke der jeg ønsker å bruke mine penger. Og det må jeg få lov til å gjøre akkurat som jeg vil, det er jo mitt liv, mine penger, min kropp og min avgjørelse?

Så istedet for å fokusere på andre, fokuser på deg selv istedet. Om det er noe som hindrer deg fra å være glad, endre det. Er det noe du ikke liker som tar en stor del av livet ditt, fjern det. Du vil ikke kunne gå fra deprimert til HAPPEH i løpet av 24 timer, men det er bare du som kan gjøre deg lykkelig og har du den følelsen i magen så blir Gauda, Geir og deres hetsende kommentarer fullstendig meningsløse for deg.

Og til de av dere som vet at dere er en av dem som har brutt ned en person med vilje: Husk at det du lirer av deg sier noe om DEG, ikke personen du hakker på. Jeg takler det fordi jeg er voksen, men vil du virkelig ødelegge for andre? Sånn helt innerst inne, føles det bra? Om svaret er ja synes jeg synd på deg, om svaret er nei; endre det.

Happeh uke alle sammen!

Posted in Hverdag/blogg/whatever, Tekster og quotes | 3 Comments

1 år som dragemamma

I dag har Pete vært vår i ett år! For eksakt ett år siden besøkte vi dyrebutikken i byen vår og jeg så en liten, rar tass jeg ikke ante hva var i et lite glassbur. Jeg leste på merkelappen utenpå buret og så at det visst var en Bearded Dragon. Jeg ante ikke hva en Bearded dragon var, jeg hadde aldri sett eller hørt om Bearded dragons i det hele tatt, faktisk hadde jeg aldri holdt i en reptil før den dagen. Men stående ble jeg, mens den lille skapningen kom opp til glasset og viste meg at han kunne stå på to ben og at han var fantastisk søt.

IMG_3273.JPG

“I want him.” var det jeg sa til mannen min etter å ha stått ved den lille skapningen i ti minutter og mannen min lurte på hvor f det ble av meg. Jeg liker da ikke reptiler, hva drev jeg med???!
“This is Pete and he wants to come home with us….” og mannen min, som nesten stoler mer på initiusjonen min enn jeg gjør selv, trakk på skuldrene og vandret avgårde for å finne Roy, dyrebutikkduden vår, slik at vi kunne lære hvordan vi skulle holde den lille tassen i live. Jeg ble stående ved lille Pete og fortalte at han hey, du skal få være med oss hjem! Jeg fortalte om de to søsknene han kom til å få og jeg er sikker på at om noen hørte meg så trodde de sansynligvis at jeg var klin hakkende gal. Oh well.

Ett år etterpå og jeg er en vaskeekte dragemamma. Jeg kan mer om drager enn jeg kan om oppvaskmaskinen vår og Pete er min lille dragebaby. Han har gitt meg noen heftige panikkøyeblikk, jeg husker da jeg trodde han ikke pustet og våknet mannen min mens jeg hylgråtskrek “HE’S NOT BREATHING!!!! DO SOMETHING!!!!!” og mannen min måtte ta han ut av buret fordi jeg ikke orket tanken på å ta i han om han ikke var i live. Noe han selvfølgelig var, tassen bare sov. Mannen min satte han på brystet mitt og jeg hylgråt “HE’S ALIVE????” og jeg innså hvor utrolig glad i den lille fisla jeg allerede hadde blitt, til tross for at vi bare hadde hatt han noen dager. (Jeg innså også igjen hvor bra mannen min er, å bli vekket på den måten er noe jeg ikke unner noen… jeg hylgråt så fælt at han sansynligvis var på nippet til å få hjertestans.)

Pete forelsket seg i juletreet vårt som vi måtte ha fremme helt til mars fordi han FORGUDET det og begynte å sprelle med en gang han fikk øyet på det. Han har sjarmert begge bestemødrene sine, vært med oss på ferieturer, sovet på oss i uendelige timer, gått fra koksgrå til orange (ginger-drage!!), kost seg ute i solsteken hele sommeren igjennom og har fast plass mellom oss i sengen vår. Han har to egne senger, en i sengen vår og en i stua, han har eget utetelt, reisebur og badekar, og snart har han sin egen vugge…..nei jeg tuller ikke. Hostkremt, jeg er seriøst helt normal. Folk tror sikkert vi har baby for herlighet så mye babystuff vi eier,!’en neida. Er bare dragebaby.

Hvem hadde trodd at jeg ville forelske meg i en reptil? Ikke jeg. Aldri i verden. Mannen min rister fortsatt på hodet mens han sier “You’re such a dragon mom.” når jeg pakker Pete inn i babytepper og synger for ham mens jeg gir ham bad i badekaret hans, tar han med meg i dusjen fordi dragemagen hans er kald, eller lager dragesalat mens jeg kjefter fordi de to pelsete barna våre ikke synes Pete er noe særlig. Vi hadde familiemøte den dagen han prøvde å legge seg mellom dem for å sove, de følte ikke for å sove sammen med han dessverre.

Selv om han er mye mer jobb enn en hund så er han fantastisk. Han har så mye personlighet, så mye sjel at jeg er helt amazed, og jeg savner han like mye og like raskt som jeg savner de to andre barna våre. Vi er kanskje den rareste lille familien noensinne, men det funker! Og er det noe som virkelig har holdt meg gående etter at jeg ble syk så er det den lille familien min. Dagene hvor jeg så vidt orker å stå opp om morgenen og mannen min jobber, så trenger mine tre likevel mat, kos og oppmerksomhet og det tvinger meg til å tvinge meg opp selv om jeg helst vil gå ut i streik og aldri mer titte frem fra putefortet mitt.

I dag klatret Pete opp til ansiktet mitt for kos, selv om han fortsatt er i brumation/dvale og sover mer enn han er våken så har han vært våken nok til at jeg fikk nikysset på skjegget hans og gratulert ham med dagen. Bursdagen hans vet vi ikke når er, derfor feirer vi i dag istedet.

Gratulerer med dagen lille Pete! Jeg gleder meg til fortsettelsen. Smile

IMG_3186-0.JPG

Posted in De firbente | 4 Comments

HVORFOR LAGER DU IKKE VIDEOER??? LAG VIDEO DA!!!!! NÅR KOMMER NESTE VIDEO????

Svar på dette spørsmålet er:

Fordi når man kun har 2 av 24 timer som ikke består av smerter og det å være utslitt, så bruker man ikke 4+ timer på å lage YouTube-videoer. Denne videoen tok totalt 5 timer å lage, det er derfor ikke mulig for meg å lage videoer slik jeg gjorde før. Helsen min tillater rett og slett ikke det. Det sier egentlig seg selv, jeg har sagt det sikkert førtitusenogherregudnoenmillionertil ganger, men i helgen bestemte jeg meg for å filme det, siden jeg hadde en god dag og mannen min var på tur så jeg ikke fikk brukt disse timene med ham.

Jeg skrev en lengre tekst til denne videoen som jeg setter veldig stor på om dere gidder å lese, jeg har limt inn teksten under videoen.

Det er fortsatt veldig mange av dere som maser etter nye videoer og forventer at jeg skal lage videoer like ofte som det jeg gjorde før. Jeg har en kronisk sykdom som gjør at jeg bruker mesteparten av tiden min innenfor husets fire vegger og i ro på sofaen. Fordi det ikke virker som noen av dere forstår hva en kronisk sykdom går ut på og hvor dårlig jeg faktisk er, bestemte jeg meg for å filme litt gjennom en vanlig dag for meg. Som dere ser, jeg befinner meg stort sett i liggende stilling, jeg har virkelig ikke energi til å gjøre stort annet.

Det er derfor INGEN vits i å mase på meg for at jeg skal lage flere videoer, det vil ikke skje. De få timene jeg får hvor jeg er i ok form, de bruker jeg ikke på å lage videoer til dere, jeg lever ikke for å underholde dere…tro det eller ei. Istedet bruker jeg den tiden jeg føler meg ok på det som betyr mest for meg: mannen min og de firbente barna våre. Når man får så lite tid uten smerter og sykdom som det jeg får, så er det ikke engang i tankene mine å bruke den knappe tiden på å lage videoer på YouTube. Det burde være logisk, men det er fortsatt noen som ikke klarer å få dette inn i hodet.

Dette er selvfølgelig kun rettet mot noen av dere, de fleste har fått med seg at jeg er alvorlig syk og at dette ikke er en sykdom jeg vil bli kvitt. Ha nok respekt for meg til å ikke mase, det å legge igjen kommentarer som “Når kommer neste video egentlig?? For nå er det altfor lenge siden du har laget en!!” under et bilde på Instagram hvor jeg ligger i en sykehusseng på legevakten, det er så respektløst at jeg virkelig ikke vet hva jeg skal si. Om dere ønsker at jeg skal lage videoer de få gangene jeg orker og har tid så vil jeg at dere skal respektere meg nok til å droppe å mase på meg. Klarer dere ikke det så bruker jeg heller tiden min på noe annet, jeg mister all lyst til å lage videoer når jeg føler meg behandlet som en videomaskin som skylder dere det å lage videoer. Ikke forvent noe fra meg, livet mitt revolverer ikke rundt YouTube.

Denne videoen laget jeg da jeg hadde en god dag og mannen min var på tur slik at jeg fint kunne bruke denne tiden på å lage video til dere uten at det forstyrret tiden jeg får med han, Pete, Chester og Dottie. Det å lage en video som dette tar riktignok 3-6 timer totalt, med andre ord er det ikke noe jeg har helse eller energi til å gjøre ofte. Det er fint om dere kan ha forståelse for dette! Det begynner å bli slitsomt å få mas hver eneste dag og derfor kommer jeg til å fjerne og blokkere de av dere som ikke kan respektere dette fra nå.

Takk for at dere tok dere tid til å lese og ikke minst: Om dere så hele videoen, WOW! All respekt til dere. Den er laget lang med vilje, jeg ville ha med alt for at dere virkelig ser at dette er hverdagen min.

 

Forresten, dere kan gjerne sende meg post og brev og pakker og tegninger og postkort fra Kina eller hva som helst annet. Adressen er:

Hilde Christina
Postboks 1306 Rasta
2206 Kongsvinger

Alt som sendes til denne adressen videresendes til meg her i USA. (Og nei, hverken jeg eller familien min er fra Kongsvinger.)

Posted in Videoer | 13 Comments

Grøss og gru, mennesker med julepynt.

Jeg har fått sprøyte i rumpa! Det er sånn passe ømt. Kroppen min fant ut at hey, pinkjekjerner dere, DET liker vi ikke. Så jeg har klødd som besatt siden lørdag kveld og siden jeg nesten skrapet av meg huden med ostehøvel på et tidspunkt så bestemte legen at jeg måtte dra til klinikken for å få fun sprøyte. Så da gjorde man det, bare for å få beskjeden at hun hadde bestilt medisinen…..men for IV, ikke sprøyte. Så da ble man sittende der og vente blant illeluktende mennesker og hylskrikende barn til legen fant ut hvordan gjøre jobben sin og bestilte riktig. Fint. Takk. Jeg elsker å bruke to timer hos legen, null problem.

I heisen møtte jeg dagens første idiot. Han kom inn i heisen etter meg og jeg sto og klødde meg i håndflatene med et kredittkort. Seff måtte han spørre hva jeg driver med, bryr det deg din gamle dott?!
….før jeg sa at det er derfor jeg var der, for å få en sprøyte hos injection clinic. Da jeg sa det ble han helt stille og sa ikke mer og jeg bare….. Hæ? Sa jeg noe galt? Før duden nærmest LØP ut av heisen da den stoppet og jeg tenkte at kanskje jeg luktet drit? Viste seg at tosken skulle ha en sprøyte han også og han ville ikke komme etter meg i køen. Til tross for at han kom etter meg til klinikken. Serr? Det var SÅ jævla viktig å spare fem minutter at du må fremstå som en grisk sokkedukke?????!

Kødd. Kødd nummer en i dag. Selvfølgelig kunne han ikke vente på sin tur engang, han måtte banke på døren så sykepleieren bare “Er det greit at jeg får fullføre det jeg driver med så kan du vente til jeg roper deg opp slik du fikk beskjed om?” og jeg bare HO HO HO, irettesatt av en kvinne. Jeg avskyr mennesker som mener de er entitled, NEI jeg gidder ikke slå opp hva det er på norsk. Mennesker som tror de er viktigere enn alle andre på denne kloden, som forlanger spesialbehandling bare fordi. Avskyr. AVSKYR!!!!!!

Etter å ha ventet i en liten evighet hvor jeg nesten sovnet på venterommet fordi jeg tidligere måtte ta allergimedisin som gjør deg sykt susete, fikk jeg sprøyten min og kunne bevege meg til blodprøver. Hvor et barn skulle skrike konstant i de ti minuttene jeg måtte vente. Så klart.

Så til apoteket og jeg hadde lyst til å slå flere.

Først endte jeg opp bak et par som luktet så jævlig at jeg ikke tror de engang har tenkt på dusj og såpe de siste 14 årene. Jeg klarte ikke å stå rett bak dem, istedet sto jeg langt unna dem, vendt vekk fra dem og med skjerfet mitt foran munn og nese. Jeg kunne ikke brydd meg mindre om de så at jeg sto der og nesten kastet opp av kroppslukten deres. Du ikke like, DU KJØPE OG BRUKE SÅPE. Ta en dusj for f, det tar deg 10 minutter.

Så kom en dame inn, åpenbart pottesur, med ikke mindre enn FEM barn på slep. Alle var under 10 år, fire gutter og en jente. Ikke bare var hun så sur og kort mot barna sine at jeg stirret stygt på henne og håper hun fikk det med seg, hun forlanget at den ene jenta skulle underholde den yngste gutten. Er det hennes jobb? Det er da vel strengt tatt DU som er moren og har ansvaret for det?????!

Men neida, den søte jenta måtte underholde lillebroren sin så han ikke skreik og forstyrret andre. Om du ikke takler å ha fem barn, hvorfor får du da fem barn? Med ulike fedre, det var ganske åpenbart. Ikke gift, så klart. Du burde jo skjønne hvor barn kommer fra sånn ca etter barn nummer 2, hvorfor da få 3 til om du ikke liker de to du allerede har fått????
Jeg avskyr mennesker som bringer barn inn i kaoset sitt. Som glemmer at så fort man blir gravid så dreier ikke lenger livet seg om deg, det dreier seg om barnet. Mennesker som behandler barna sine som de er en byrde eller setter egne egoistiske behov foran barna sine, SPYYYYY. Helt krise var det for dette kvinnekreket å ta vare på sin egen sønn, det er da vel det man har eldre søsken til?!
Eller ikke. Vi går for ikke.

Jeg har vært veldig lite imponert over kvinner generelt denne uken. Kvinner som kaster ekteskap ut av vinduet, som prioriterer det å p*le på en random dude fordi det der og da virker som gresset er grønnere på andre siden, for å så innse at shit, det var det ikke.
Og kvinner som tror at fordi de er kvinner, så har de rett på alt. En bekjent av oss har nå rotet seg borte et kvinnemenneske som bare etter noen uker i forholdet, sluttet i jobben sin og flyttet inn i huset hans. Uten at han bad om det. Han får ikke være alene, og jeg siterer moren til dette nautet: “Om en mann ikke lar deg flytte inn etter 3 måneder i et forhold, så elsker han deg ikke.”

Say whaaaaaat? Samme mor ville sponse datteren med nye pupper, for det er sunt å dytte plastisk kirurgi på datteren sin, det sender jo sykt gode signaler.
Det er slike kvinner som gir oss andre et dårlig rykte. Kanskje er det mer en amerikansk ting, men igjen og igjen ser jeg kvinner som mener at fordi de er pene å se på, så fortjener de en fyr som vil forsørge dem og behandle dem som prinsesser uansett hvordan de velger å oppføre seg eller behandle ham. Lenge lenge selvrespekt, det har vi ikke sett.
Hva skjedde med å skaffe egen karriere og være en person som det står respekt av? Næææh, det gidder man ikke. SUKK OG STØNN. Det eneste festlige med dette er at de går på trynet når den snille mannen som har forsørget dem de siste fem årene, finner ut at han heller har lyst på Gauda fra indre Sogn, da blir dette pene kreket sittende alene. Fin å se på, men hva hjelper det når det KUN er det du har gående for deg?

Going for you…. Jeg merker at engelske uttrykk er bedre på engelsk. Go figure.

Da pitabrøddamen presterte å dytte både oliven og agurk i pitabrødet mitt etter at jeg presiserte tre ganger st jeg for fffff ikke liker agurk eller oliven!!!!!! så dro vi hjem og så Lilyhammer.
Det er grenser for hvor mye fucktards jeg orker i løpet av en dag.

Men det endte ikke der. I går bad mannen min meg om å se ut kikkehullet i døren vår og jeg tenkte ffff, nå har søplenaboene våre gjort noe festlig igjen. Jauda. Jauda på laurdag, de hadde satt opp dette:

IMG_2784.PNG

For denne uken er det jo Thanksgiving, det er virkelig på tide å få opp julepynten nå!!!!!!!!
Da vi kom hjem i stad så begynte jeg å hyle. Bokstavelig talt, jeg satt med hånden foran munnen og bare HYYYYYYYYYYYYYYYL!!!!! for sånt går seriøst ikke an. De har kjøpt hele jævla juleavdelingen hos Walmart og satt opp ørtenhundreogfirogfemti ulike oppblåsbare møkkadyr på plenen sin. Jeg griner.

IMG_2802.JPG

Og når du trodde det ikke kunne bli verre så går mannen ut for å deretter komme inn igjen og si “You have to come see this….” og jeg tenkte HVA HVA HVA HVA før jeg så snow globe’n de satte opp i stad. Den spinner.

IMG_2812.PNG

WHY WHY WHY WHY WHY WHY

Og dette er naboene rett over gaten. Vi må seriøst flytte. Det er ikke lov å voldta jul så hardt som dette, IKKE LOV!!!!!!

Og selvfølgelig, tror du ikke mannen min bare “Good job, it looks nice man!” til en av de 15 mannfolka som bor der og som var ute og fikset all denne søpla. Takk det mannen, du skal få slegge i huet til jul. KØDD.
Man kan ikke oppmuntre idiotoppførsel, da vil de aldri slutte! Jeg sa ikke mye. Isteden sto jeg der og filmet hele søppeldynga så jeg kan få delt den på Instagram mens jeg smilte stort og latet som jeg syntes det var helt utrolig fint. De hadde sansynligvis grisebanket meg dersom de forsto norsk og hørte hva jeg faktisk sa.

Jeg vurderer å ringe leietakeren deres og si at jeg så dem sniffe kokain, at de har llamafarm i bakhagen eller driver med smugling av barn. Noe må gjøres her, jeg KAN ikke bo tvers over gaten for det der.

Herregud, jeg klør til og med inni navlen og i ørene. Artig.

Nå er det på tide med litt jobb og mer Darknet på Netflix. Mannen har fått litt vondt i håndleddet etter skolearbeid og igjen er jeg sjeleglad for at det er jeg som har den kroniske sykdommen for herreGUD til syting. Jeg måtte hente smertestillende og vann til han, for han klarer visst ikke å bruke bena når håndleddet gjør vondt (????). Menn med sykdom? Det bare går ikke. Det finnes lite som er mer irriterende. Jeg skulle likt å se mannen min få mensen hver måned. Jesus Kristus, det hadde vært hysterisk.

Tid for kveld og natt og denne natten SKAL bestå av annet enn kløe. Snakkast!

Posted in Hverdag/blogg/whatever | 8 Comments

Dagen derpå er ganske så AU.

I går fikk jeg nok av kommentarer som forsøker å presse meg til å lage videoer, så jeg filmet dagen min for å vise alle hva det faktisk vil si å være kronisk syk. Om jeg fikk frem poenget mitt vet jeg ikke, men jeg fikk ihvertfall fanget hva dagene mine består av… Som ikke er mye. Allikevel gjør jeg mye, riktignok mens jeg sitter i ro og forsøker å hvile en kropp som ser ut til å aldri få nok hvile.
Etter en “aktiv” dag i går, som betyr at jeg gikk opp trappa mer enn én gang og ikke sov mer av dagen enn jeg var våken, våknet jeg i dag til en kropp som var alt annet enn ok.

ALT. GJØR. VONDT!!!! Brystet mitt er tungt og det er vanskelig å snakke fordi det føles som noen snører igjen brystet mitt konstant, hele meg verker og jeg har funnet ut at jeg reagerer på pinkjekjerner (NOOOOOOOO!!!!) så jeg våknet og klødde nesten huden av kroppen min. Hva er greia med at når jeg får en allergisk reaksjon så skal det absolutt klø inni håndflater, under føttene mine og innimellom tær???? Det er vanskelig å klø mellom tær. Om noen lurte. VANSKELIG. Etter tre ulike allergimedisiner ga det seg litt, puuuuh….. Natten var sånn halvveis, jeg sover aldri godt når mannen min ikke er hjemme. Det var noe av det jeg syntes var mest spesielt ved å møte ham, for jeg har alltid hatet å sove med andre mennesker. Jeg pleide å gjøre alt jeg kunne for at kjærester ikke skulle overnatte og den lille perioden en ekskjæreste bodde hos meg, sov jeg i tre uker etter at han dro. Nesten.
Jeg trenger fred om natten, jeg elsker søvn og jeg fungerer ikke om jeg ikke får nok og BRA søvn. Sove med andre er noe av det verste jeg vet, jeg husker jeg måtte planlegge overnattingsbesøk med tidligere kjærester til dager hvor jeg hadde tid til å ta igjen søvn dagen etter. Grin HAT!
Helt til jeg møtte R. Jeg forstår ikke mye av det selv, selv om jeg selvfølgelig ikke klager, det er helt fantastisk at jeg er i stand til å få fantastisk søvn med han ved siden av meg. Første natten vi sov i samme seng så våknet jeg og bare…..what? Har jeg sovet godt?????! Sove med andre betyr for meg å våkne 12 ganger natten igjennom, typisk urolig søvn som ikke gir god hvile i det hele tatt, men første natten med han sov jeg natten igjennom. Jeg skjønte ikke bæret da jeg våknet, min første tanke da jeg slo opp øynene den morgenen var “HÆÆÆÆÆ????”. Bare ett av de mange tegn på at det var han som var ment for meg, men at jeg kom til å ende opp med ham visste jeg allerede tredje gangen vi snakket sammen, da på skype.
Nå har det blitt sånn at jeg ikke får sove godt uten ham, istedet våkner jeg altfor mange ganger og jeg regelrett misliker det å ikke ha han sovende ved siden av meg, til tross for at han snorker hull i taket hver eneste natt. Faren min sa at R faktisk slår han som han mener har snorket verst i norgeshistorien; min bestefar. Grin Jeg tror aldri jeg hørte min bestefar snorke, men mannen min har et hull i taket over sengen sin, der han snorket hull. Neida. Joda.

Apropos besteforeldre, jeg er nå eier av gifteringen til min bestemor og jeg er helt i ekstase!!!!!! Jeg ønsket meg den da hun gikk bort og vi begynte å tenke på hva vi ønsket oss av eiendelene hennes, men jeg regnet ikke med at den kom til å bli min siden det jo er et viktig smykke… Men det ble den og det var verdens beste julegave, jeg liker å tro at det er julegave fra besta selv.
Eiendommen til besteforeldrene mine er nå solgt og jeg merker at det blir trist å ikke ha det stedet i familien lenger. Det er så mye historie og minner derfra, vi besøkte stedet hver eneste sommer og jeg skulle ønske jeg ikke var for dårlig til å kunne reise så jeg kunne dratt på besøk med mannen min så han får se hva Norge faktisk er. Det er det som er Norge for meg; fjorder, kuer og Sogn og Fjordane. Når jeg blir frisk nok til å kunne reise igjen er det det jeg vil ta med mannen min på, på tur til Vestlandet så han får se stavkirker, isbreer, fjorder, fjell, gårder og kuer. Jeg elsker kuer, jeg elsker kalver som bruker hendene mine som sutteklut og jeg ler bare av tanken på mannen min med hånda nedi halsen på ei ku.
Mannen min er god og kunnskapsrik på mye, men ikke kuer. Første gang han tok på ei geit var da vi var på county fair i nabobyen, og ku har han ikke kost med ever (enda, muahahaha). Første gang han satt på hesteryggen var da vi var på Hawaii og jeg tror enda ikke han har klødd på en gris. Jeg tar det som en selvfølge at mennesker har tatt på og kost med kuer, men folk ser helt rart på meg her når jeg sier “Huh?? You haven’t touched a cow??? What’s wrong with you??” så jeg antar det ikke er særlig amerikansk av meg.

Det er bra vi kan dele ting med hverandre, jeg deler mine kosekunnskaper for ku og han lærer meg opp og ned på en corndog. Jeg har en drøm om å få han med meg på Hurtigruta når jeg blir friskere, det hadde vært fantastisk på alle måter.

Jeg er igjen begravet i tre tepper i et håp om å slutte å fryse og jeg skal prøve å finne styrke til å redigere video ferdig så den kan lastes opp på YouTube i kveld. Jeg tror ikke jeg har laget en mer uinteressant video noengang, men kanskje folk vil skjønne at jeg faktisk er syk etter å ha sett den? Det er ihvertfall målet….om ikke annet så får dere se meg uten sminke i 15 minutter. DET BLIR SYKT SPENNENDE. Nei.

I dag fant jeg forresten en ganske interessant serie på Netflix Darknet. Det er en serie med bare 6 episoder og episodene er helt uavhengige av hverandre, som enkeltstående historier. Ikke noe for dere som ikke tåler skumle filmer, blod og gørr, men liker du skrekkfilmer er den verdt å se. Kanskje ombestemmer jeg meg når alle episodene er sett, men jeg er midt i episode 2 og episode 1 var FUN. Ganske mørk og twisted, men twisten på slutten så jeg ikke komme og det er sjelden jeg ikke forstår slike twister før historien er over.
Se se se! Netflix-tips ala HC. Gull verdt, burde nesten ta betalt.

Og jeg synes synd på de som eventuelt tror jeg alltid er seriøs……

Snakkast! Redigering og netflix venter. It’s a good life Mrs. Fluff.

Posted in Hverdag/blogg/whatever | 1 Comment

Fredag. PARTY PARTY!!!!

Og med party party mener jeg selvfølgelig det å sove 28 av 24 timer (.. umm what?), leve på piller og vann, og ligge begravet i en haug med tepper så gigantisk at mannen ikke vet hvor jeg er og arrangerte leteaksjon tidligere i dag. Hele byen er fortsatt ute og leter etter meg, jeg skal vurdere å titte frem innen Thanksgiving. Tenker det blir en fin gave for mannen, da har han noe å være takknemlig for!!! Kona var ikke kidnappet likevel, bare begravet i tepper.

Så jeg hater offisielt apotek. Det er ikke apoteket i seg selv som er ræv, det er alle menneskene som befinner seg på apotek. Jeg har en buddy på det lokale apoteket vårt, han er muligens homofil noe som gjør han enda mer fantastisk, la oss kalle han ….. Gilbert, for jeg husker ikke hva han heter. Gilbert var ikke der i dag, totalt krise. Køen gikk ut døra og siden Gilbert ikke var der, velger jeg å skylde på at det var hans feil. Alt er Gilberts feil.
Uansett, duden foran meg i køen var en veldig typisk amerikansk gammel mann. Hvorvidt det er positivt eller negativt har jeg ikke bestemt meg for enda, men han var i overkant pratsom og det er lite jeg orker når jeg har feber og er i like god form som en mann med influensa (som vi alle vet er HELT jævlig), og det å høre om alle lidelsene kona hans har….nei takk. Men jeg var jo stuck bak duden så da måtte man høre på da, mens man lo på de rette stedene, ristet på hodet på de rette stedene og ga små “That’s horrible!” på de rette stedene, alt mens man forbannet gud og hvermann og helst håpet at han plutselig mistet stemmen så jeg ville kunne slippe å høre på ham mer. Da hadde sikkert subben bak meg begynt å fortelle om sin mormors hofte, men han snakket så dårlig engelsk at da kunne jeg faket å være så utlending at jeg ikke skjønner araberaksent.

Anyroad, etter å ha stått i kø i en time, fikk jeg endelig pillene mine. Nevnte jeg at mannen min allerede hadde vært der to ganger i dag? Ah for det har han. La oss bare si at satan besøker Stavanger før jeg drar på apoteket på en fredag igjen. Ble hele jævla byen syk i dag eller noe ??????!!! Jævla Gilbert ass, det er åpenbart hans feil. Skal sparke han i magen neste gang jeg ser han. Homofil eller ikke homofil, det går serr ikke an å oppføre seg sånn. Jeg har fått meg en amerikansk Gaypal, bare at vi bare ser hverandre hos legen og han er type 60 år. Han er også overpratsom amerikaner som absolutt skal vite betydningen av alle tatoveringene mine og liker å diskutere den nye iPhonen. Han holder ihvertfall munn om alle lidelsene han helt sikkert har, det er da noe. Kanskje jeg skal bli en sånn som forteller alle hva som feiler meg om de våger å snakke til meg uten at jeg hsr bedt om det. Ser for meg at de kanskje lar meg være i fred da, det er ingen som bryr seg om alt som feiler meg bortsett fra meg. Jeg er ikke helt sikker på at jeg bryr meg engang.

Anyroad, de burde rangere oss etter hvem som er mest alvorlig syk, jeg kan lett fake hjertestans for å få slippe å stå bak Hans, Paul og Mohammad noen timer til.
Nå har jeg begravet meg under to tepper, et ullteppe (Rørosteppe fra Norge, man trenger dritvarme tepper i Californias grusomt kalde vinter), ulltøfler og et skjerf. Chester har som alltid plassert seg på innsiden av meg i sofaen, noe som har blitt en ny vane han ikke ser ut til å ville slutte med anytime soon, men akkurat nå er det helt ok for tassen er varm og god. Min febervarme kropp er populær i denne familien, jeg har allerede fungert som peis for dragen og håndvarmer for mannen.

IMG_2324.JPG

It’s pretty darn fluff.

Jeg satt ute en stund etter gledens dag på apoteket siden det å sitte ute med vått hår er en glimrende idé når man allerede har feber, og random på Twitter skrev noe om Night Changes og tenkte at hey, hva er det de snakker om? Så jeg googlet, fant ut at det var en One Direction video og bestemte meg for å se den. Bare at telefonen min var på høyeste volum, også kjent som satans forjævlig høye stemme, så telefonen begynte å SKRIKE UT One Direction og jeg ble så flau at jeg begynte å rope HYSJ HYSJ HYSJ HYSJ!!!!!! til iphonen min mens jeg ristet den i et febrilsk forsøk på å få den til å holde kjeft. Som om iphonen ville bare “Oh okay. Sure, I’ll be quiet, no problem.” Iblant har jeg slike kinderegg moments hvor jeg begynner å le av min egen idioti. Jeg er offisielt den dama. Hun som sitter utenfor apoteket i en lilla hatt (lilla hatt er viktig) og skriker HYSJ!!!! til mobiltelefonen sin før hun ler seg ihjel.

Det var ikke crazy pills jeg hentet på apoteket, lover.

Nå har jeg endelig blitt litt varm, smertestillende begynner å kicke inn nok til at jeg orker å leve og jeg klarer fortsatt ikke å åpne munnen. Å spise er så latterlig patetisk at jeg ikke gidder, her lever man på væske og piller. Jeg er nesten overbevist om at tannlegen ikke bare smittet meg med et eller annet som får meg til å høres ut som en hes sel med vilje, jeg er også overbevist om at han rearrangerte et eller annet inni munnen min med vilje. Så jeg blir tvunget til å komme tilbake. Så han kan bli enda rikere på min munn. Jeg skulle ønske USA var billig på alt, men neida. Tannlege og dyrlege = dyrt som fffff.

Anyroad, jeg håper alle får en fin helg!! Det skal jeg, til tross for feber og følelsen av å ha blitt overkjørt av en lastebil. Life is good.

Lots of love and basiller,

HC

Posted in Ymse ladida | Leave a comment