It’s a happy life, Mrs. Fluff. / Love, Reno, Love

Det slår aldri feil: Enten så er jeg så dårlig at jeg ikke orker å gjøre noe annet enn det som er ytterst minimum (puste, sove, ta medisiner, drikke vann) eller så er jeg i så god form at jeg ikke vil bruke tiden min på blogg, men heller bruke den på mann og firbente barn. Det er en ond sirkel sånn bortsett fra den onde delen.

Men jeg lever. Faktisk lever jeg veldig bra, bedre enn på veldig lenge. Hvorfor vet jeg ikke, jeg tør ikke å håpe på at det er den nye formen for cellegift jeg får (slapp av, cellegift er ikke bare behandling for kreft), jeg vil ikke jinxe det hele siden jeg med min flaks sansynligvis vil ende på på legevakten i morgen dersom jeg lager et fint og søtt innlegg hvor jeg skriver at jeg endelig har funnet en kombinasjon av medisiner som fungerer. Per nå går jeg på ikke mindre enn to ulike medisiner som senker immunforsvaret mitt til et minimum. Jeg har ikke kreft, men jeg har nå immunforsvaret til en med kreft. La oss bare si at jeg lever på antibac og jeg har svart belte i det å ikke ta i noe som helst når jeg er andre steder enn i mitt eget hus.

Uansett så skjer det samme alltid: Jeg bruker heller tiden jeg er i bra form på det jeg elsker å drive med: Den lille familien min, jobb og hobbyer. Blogg er en hobby jeg har nedprioritert, jeg har vurdert å slutte helt siden jeg ikke liker å gjøre ting bare sånn halvveis. Alt jeg gjør gjør jeg 100% eller ikke i det hele tatt, jeg er for perfeksjonistisk kontrollfreak til noe annet. Og hver gang jeg igjen gjenoppstår fra sykdomskoma og vender tilbake til denne bloggen så føler jeg at jeg må oppdatere dere på hvor jeg er og hva som skjer. Hvis ikke hadde jeg nå publisert et innlegg om Chester’s long lost twin som vi møtte på i dag, bilder av snø i California og søtt kliss om hvor fantastisk bra jeg er. Så hva er nytt?

Jeg jobber fortsatt med å få dragen jeg skrev om tidligere fra PA til CA. Jeg vil gi jenta en sjanse til, men det ser ut til at hun som lovet å ta over Obie har forlatt verden og nå svarer hun ikke på meldingene mine, til tross for at jeg jo ser at hun mottar og leser dem… Dette til tross for at vi begge var irriterte på en annen dragemamma som plutselig bare forsvant uten å gi lyd fra seg. Om du vil ut av en situasjon, ha baller nok til å si det rett ut…ikke bare forsvinn, det er så feigt. Med andre ord kan det hende jeg ender opp med to fosterdrager som jeg må finne nytt hjem til her i California. Redde dem ut av den dyrebutikken skal jeg uansett, om jeg så må sykle dit. Alene. Opp ned. Naken. Med en meksikaner i sykkelkurven.

Vår lille drage? Han sover enda. Når han ikke sover så våkner han, får kullsvart skjegg (aka er han forbanna, lysten på damer, barsk eller irritert) og stanger deretter inn i speilbildet sitt eller alle skygger han ser. Det er parringssesong og Pete er på jakt etter dame. Min lille baby har nådd puberteten!!!!! Og jeg vet ikke helt hva jeg synes om det. Han var med på tur denne uken….

PETEH!

Fordi jeg og mannen min feirer fem år sammen i år. FEM! Vi har egentlig bestemt oss for at vi har lov til å feire hele året og siden jeg har følt meg overraskende bra i det siste så gjør vi nettopp det. Vi nyter hvert “friske” øyeblikk og etter over to år med elendighet og sykdom herfra til månen, så er det fint å få litt normalitet her og der. Nå er vår “normal” fjernt for de fleste og langt fra hva andre ser på som normalt. For andre u-syke (hah) er min ‘normal’ elendig dårlig og syk som bare FFF, men jeg kan forlate huset nesten hver dag nå og det er et maks og stort HURRA. Jeg kan gå opp trappa og dusje uten å ta en lur etterpå. Jeg kan sove mer enn to timer i strekk uten å våkne og forbanne egen kropp, verden, paven og allverdens spurver.

Den dårlige nyheten er at Rainier skadet kneet sitt og må opereres i Mars.

Den gode nyheten er at det nå er hans tur til å være pasient mens jeg kan få være hans sykepleier, istedenfor omvendt slik det har vært i evigheter nå. Allerede har han begynt å mislike situasjonen fordi han ikke akkurat kan hoppe rundt, nå skal han få føle på det å være hjelpesløs… MUAHAHA! Den satt langt inne hos meg; det med å være hjelpesløs og helt avhengig av en annen. Jeg har hatt netter hvor han bokstavelig talt har måttet bære meg på do og herrejesus så elendig du føler deg når slikt skjer, det å føle seg som en byrde er en gigantisk del av det å være kronisk syk, eller syk i det hele tatt. Jeg liker ikke å bli tatt vare på, det gjør ikke han heller….. så de neste månedene blir… interessante. Han kan ikke legge vekt på kneet sitt på hele seks uker, det vil si null bilkjøring. Jeg vet ikke om jeg skal grue eller glede meg, men jeg er glad vi aldri kjeder oss og jeg er enda mer glad for at vi ikke finnes lei hverandre.

Det er det jeg (og vi) synes er mest magisk med dette / oss, jeg finnes ikke lei av ham. O_o Han var langt ifra mitt første forhold, jeg har vært i flere seriøse og langvarige forhold, men før så følte jeg at jeg alltid måtte ofre noe, gi opp noe jeg elsket å drive med. Med tidligere kjærester så fikk jeg aldri alt jeg ønsket meg. Enten så fikk jeg nok tid med dem, eller så fikk jeg nok alenetid.. eller så fikk jeg nok tid med hunden min, Spot.

LOVE

Og helt ærlig? Helst ville jeg alltid tilbringe tiden min med Spot. Det var aldri en kjæreste jeg var mer glad i enn ham, det var aldri sånn at jeg heller ønsket å tilbringe tid med dem enn ham, jeg så alltid på disse kjærestene som noen som stjal tid vekk fra den jeg egentlig ville tilbringe tid med. Det sier kanskje mest om kjærestene mine…… men Jeg har aldri følt at jeg har fått absolutt alt jeg ønsker meg i et forhold uten at jeg trengte å gi opp noe, uten at jeg gikk rundt med en “jeg vil hjem” følelse i magen. Det ble aldri helt, bare halvt og kjærestene ble mer irriterende enn noe annet fordi jeg følte at jeg måtte bli ferdig med tiden med dem så jeg kunne dra hjem til han jeg var mest glad i ….. hvordan forklare?! Jeg savnet de aldri, mens jeg alltid savnet tid med Spot og tiden min med bare meg. Det hele ble bare… feil.

Nå? Nå har jeg nok alenetid, jeg har nok tid med dyrene mine og jeg har nok tid med Rainier. Eller, faktisk synes jeg aldri jeg får nok av hverken han eller de firbente barna mine, jeg lærte betydningen av det å lengte etter noen da jeg fikk denne lille familien min. Jeg går altfor lett lei mennesker, det er veldig, veldig få mennesker jeg har kjent mer enn noen få år…. men jeg håper vi får noen hundre år sammen. Tiden vi får i dette livet blir faktisk ikke nok, jeg håper det er noe etter dette også så vi kan fortsette uten noen form for slutt.

Den korte versjonen av disse ordene som sikkert ikke gir mening for noen andre enn meg: Jeg er HAPPEH! Jeg har vært klissete lykkelig i fem år i år. Den eneste jeg var lykkelig med før var Spot, han er den eneste som har gitt meg følelsen jeg nå har hver eneste dag med mine fire fantastiske vesener. Før vi dro fra Reno (by i Nevada vi ofte besøker) kjøpte mannen min en liten jordklode til meg som er laget av ulike typer stein.

Jordklode

Jordkloder er en liten intern greie mellom oss som startet første gang jeg besøkte ham i San Francisco for snart fem år siden, men det slo meg at de fire virkelig er min verden. Sykdom kan være sykdom, smerter og elendighet går bra…. jeg tror jeg kan klare hva som helst, komme meg helskinnet gjennom enhver situasjon, så lenge jeg har dem på min side.

Det beste med det hele er nesten tryggheten, det at jeg vet at jeg alltid har dem med meg. Etter fem år har vi vært igjennom stort sett hver eneste vanskelig situasjon som familier kan utsettes for, bortsett fra utroskap, svik, eller annet som ville ført til at vi ville gått hver vår vei. Alvorlig sykdom, tap, sorg, ulikheter innen religion, familiedrama, flytting, endring av kultur og hjemland (for meg) og flere ting jeg ikke deler med verden, men som har vært utfordringer vi aldri hadde taklet på strak arm om vi ikke var ment for akkurat hverandre. Jeg har aldri tvilt på at alt som har skjedd de siste fem årene, skjedde av en grunn. Nå mener jeg det med alt som skjer og enhver situasjon, men vår historie er …. merkeligmagisk. Så ufattelig tilfeldig og for merkelig til å bare være en tilfeldighet. Aldri har ting falt så perfekt på plass, og selv om fem år virker lenge så føler jeg at vi nettopp har begynt. Jeg er fortsatt intenst fascinert av ham og fortsatt har vi netter hvor vi ikke sovner før morgenen kommer fordi vi aldri blir ferdige med å prate.

Jeg trodde det å bli gammel voksen ville være kjedelig, men med den rette personen og den rette lille familien så er til og med dagligvareshopping noe du gleder deg til, noe gøy.

De siste dagene har vi brukt i Reno, en liten by i Nevada som har kallenavnet ‘little Vegas’. Kasinoer er overalt, vi bor alltid på det samme hotellet (GSR) og vi gjør alltid det samme når vi er der:
Byen ligger tre timer unna og på veien dit deler vi alltid ny musikk vi har oppdaget med hverandre og jeg leser høyt (denne gangen norske eventyr! Big Smile mens Rainier kjører. De to pelsete barna sover etter å ha fått løpe fra seg og Pete sitter i vinduet og stirrer på verden utenfor.

The Fluffs

Power nap når vi kommer frem (power naps er undervurdert). Så middag på Charlie Palmer, en av favorittrestaurantene våre (alltid biff, butterpoached lobster med ritz cracker stuffing og gratinerte poteter… SIKLE!).

Charlie Palmer

Insane overpriset film på TVen på hotellrommet (siden de alltid har filmer som ikke har kommet ut enda). Så slappe av i hotellseng med pelsete dyr, skravling om film og alt annet mellom himmel og jord og latter til vi har vondt i magen. Så ut på tur med dyra så de får nuffet seg ferdig for kvelden. Så går mannen ned i første etasje for å gamble, mens jeg på dette tidspunktet er helt sykdomsutslitt og ser på Forensic Files til jeg sovner eller mannen kommer tilbake med enten mer eller mindre penger (denne gangen vant han 10 700,-, hurra). Dagen etter sover vi så lenge vi orker, bruker tid på hverandr og frokost på en liten gresk restaurant vi elsker. Mannen drar som regel ut på offroadtur med bilen han kjøpte spesielt til det (er det mulig….) og jeg bruker enten tid på spaet på hotellet, shopping eller alenetid på hotellrommet. Middag. Gambling. Forensic Files. Alltid Forensic Files.

Jeg har aldri hatt tradisjoner med noen før, sånn bortsett fra med familien min, men vi gjør alltid det samme på turene våre til Reno. En by jeg først ikke likte fordi jeg avskyr kasinoer og røyklukt, men så ble det ulovlig å røyke inne og jeg oppdaget Forensic Files (Laugh). Nå er det en av “våre” byer med “vårt” hotell og “vår” restaurant. Dyra kjenner igjen stedet og er fornøyde så lenge de får ligge mellom oss i dobbeltsenga (takk gud for king size) og Pete var denne gangen i dyp søvn konstant, bortsett fra da jeg ble for dårlig til å være med på tur og han satt ved siden av meg i dobbeltsenga og så på TV. Han er et rart lite vesen. Som lukker øynene når jeg kysser han på hodet (video ligger på Instagram’en hans!).

Pete og jeg ser på TV

Og jeg innså nettopp at dette er hvorfor jeg burde skrive oftere…… når det er lenge siden sist jeg skrev så vil jeg alltid dele alt mellom himmel og jord så jeg kan lese og se tilbake om 10 år, huske denne dagen og bare “AHA! Det var da jeg var ung og …. greit, ikke sprek, men ung. Ung og syk og herregud så smart jeg var!” Dette blir bok, ikke et blogginnlegg…. Hokai.

Et av nyttårsforsettene mine er faktisk å skrive mer og oftere i denne bloggen for jeg er maks glad i å lese gamle innlegg, huske og se tilbake. Nå skriver jeg journal hver dag uansett, men det blir veldig annerledes innhold, og jeg er veldig glad i denne bloggen, den er veldig meg. En del av nyttårsforsettet mitt var også å skrive mer for meg selv, mindre for andre. Når jeg fokuserer for mye på hva andre vil at jeg skal dele og skrive om så blir det fort helt feil. Da mister jeg den IIIHHHH!-følelsen jeg får når jeg skriver, det blir en plikt og ikke noe jeg gjør fordi det er funfunfun. Jeg vet ikke hvor normalt det er for meg å ha gi mer f i hva andre vil/mener/føler/tenker siden jeg bryr meg ytterst lite om hva andre måtte mene allerede….men det funker. På et merkelig vis. Og merkelig er bra, vi liker merkelig.

Vi har det ihvertfall bra alle sammen, bra med stor B. Kanskje endrer det seg i morgen, kanskje er jeg innlagt på sykehuset om en uke, men om jeg skal la det prege hverdagen så blir det fort fryktelig trist her. Og trist er ikke bra, vi liker ikke trist.

Lykke er å ikke ville legge seg til å sove, for virkeligheten er noen hundre ganger bedre enn drømmene dine.

Dragon selfie

This entry was posted in HC og USA, Hverdag/blogg/whatever. Bookmark the permalink.

6 Responses to It’s a happy life, Mrs. Fluff. / Love, Reno, Love

  1. Marita says:

    Så pussig, tenkte jeg skulle sjekke om du hadde skrevet noen nye innlegg og poff, så hadde du nettopp nesten lagt ut et Smile
    Nydelig farge på neglelakken din, hva slags merke og farge er det?

  2. Linda says:

    Så godt å lese at du har det bedre, krysser alt jeg har for at det varer! Er innom her ofte for å se om det er kommet nye innlegg, elsker å lese denne bloggen, om livet ditt og dyrene dine Smile
    Merkelig dette her, jeg kjenner deg ikke, aldri møtt deg, har et helt annet liv enn deg og er en del eldre enn deg, likevel tenker jeg mye på deg og føler en slags… tja, hva skal man kalle det? Samhørighet på et vis? Kanskje det er fordi vi er ganske like på måten vi tenker og forholdet vi har til dyrene våre og dyr generelt.
    Kjenner meg så godt igjen i det du skriver ang dyr og mennesker. Jeg har det akkurat likedan, blir fort lei av mennesker, men aldri av hundene mine. Har hatt noen langvarige forhold jeg også, som har vært sånn du beskriver det. Valget mellom hund og kjæreste har ikke vært vanskelig, selvfølgelig er det fyren som må ut, ikke dyra!
    Jaja, nok pjatt fra meg, det var ihvertfall hyggelig at du endelig skrev her igjen. Håper det ikke blir så veldig lenge til nytt innlegg, når du føler deg i form til det.
    Flotte bilder av deg og dyra, ser så gode ut de hundene og Pete har vokst mye Smile
    Takk for koselig lesestoff, dagen min blir bedre når jeg hører fra deg Smile
    Lykke til videre og håper medisiner hjelper deg så du slipper akutte innleggelser over flere dager/uker igjen.
    Stor klem og gode ønsker fra meg.

    Ps: kanskje jeg var mammaen din i vårt forige liv ettersom jeg føler en sånn samhørighet, hehe Smile

    • Tusen takk for koselig kommentar. Smile :heart; Er veldig spesielt hvordan man … connecter (hva nå enn det blir på norsk) med mennesker man aldri har snakket med ansikt til ansikt. Kan nok veldig hende vi var i nær slekt i et tidligere liv, ja! Smile

  3. Tante says:

    Den jordkloden er fiiiiiiiiin!!!!

Leave a Reply

Your email address will not be published.

Click to Insert Smiley

SmileBig SmileGrinLaughFrownBig FrownCryNeutralWinkKissRazzChicCoolAngryReally AngryConfusedQuestionThinkingPainShockYesNoLOLSillyBeautyLashesCuteShyBlushKissedIn LoveDroolGiggleSnickerHeh!SmirkWiltWeepIDKStruggleSide FrownDazedHypnotizedSweatEek!Roll EyesSarcasmDisdainSmugMoney MouthFoot in MouthShut MouthQuietShameBeat UpMeanEvil GrinGrit TeethShoutPissed OffReally PissedMad RazzDrunken RazzSickYawnSleepyDanceClapJumpHandshakeHigh FiveHug LeftHug RightKiss BlowKissingByeGo AwayCall MeOn the PhoneSecretMeetingWavingStopTime OutTalk to the HandLoserLyingDOH!Fingers CrossedWaitingSuspenseTremblePrayWorshipStarvingEatVictoryCurseAlienAngelClownCowboyCyclopsDevilDoctorFemale FighterMale FighterMohawkMusicNerdPartyPirateSkywalkerSnowmanSoldierVampireZombie KillerGhostSkeletonBunnyCatCat 2ChickChickenChicken 2CowCow 2DogDog 2DuckGoatHippoKoalaLionMonkeyMonkey 2MousePandaPigPig 2SheepSheep 2ReindeerSnailTigerTurtleBeerDrinkLiquorCoffeeCakePizzaWatermelonBowlPlateCanFemaleMaleHeartBroken HeartRoseDead RosePeaceYin YangUS FlagMoonStarSunCloudyRainThunderUmbrellaRainbowMusic NoteAirplaneCarIslandAnnouncebrbMailCellPhoneCameraFilmTVClockLampSearchCoinsComputerConsolePresentSoccerCloverPumpkinBombHammerKnifeHandcuffsPillPoopCigarette