Desperate følelser og det å miste bakkekontakt.

…og før noen setter kaffen i halsen, jeg har det helt fint og ingen krise har truffet oss! Jeg ble bare sittende og tenke på desperate følelser, overlevelsesinstinkt og det å miste noen man er glad i etter mitt siste innlegg. Ofte gjør den typen innlegg at kvelden blir litt trist, men etter en trist kveld kommer alltid en fantastisk dag, så jeg vil neppe angre i morgen. Jeg har faktisk faste triste-tider hvor jeg tar frem ting som er sårt og gråter, skriver og rydder (rydde er finfin terapi!) det ut. Dagen etterpå føler jeg meg så bedre, som nok et plaster er satt på såret.

En av de verste følelsene jeg vet om er den desperate og panikkfylte følelsen som dukker opp etter at noe har gått fryktelig galt. Jeg husker natten etter at Spot måtte avlives og den fullstendige panikken som rev meg i filler og iblant dukker den følelsen opp enda når jeg tenker på ham. Den type “Nei, dette kan ikke være sant. Kan ikke, kan ikke, kan ikke. Jeg VIL ikke være med på dette.” bare at setningen er skrevet i caps lock og med 35 utropstegn etterpå. Som om hjernen din sakte men sikkert innser hva som har skjedd og du vil rømme, skrike og kjempe til situasjonen går over. I de tilfellene går det riktignok ikke an å si, føle, tenke eller gjøre noe for å endre situasjonen og desperasjonen kommer som et spark i magen.

Jeg liker å tenke på det som om vi mister fotfestet litt. Litt som om vi noen sekunder er vektløse (lost in space!) og desperat forsøker å finne trøst eller finne et sted vi kan plante beina, men følelsene rundt det vonde som har skjedd gjør det umulig akkurat der og da. Villrede kanskje?

Forandring er skremmende uansett om det er en forandring som kommer brått på, eller en vi selv sørget for at skjedde. Jeg har alltid likt forandring i teorien, men i praksis er det ikke fullt så festlig lenger. Jeg er et vanedyr av dimensjoner, jeg er perfeksjonist og sørger for å ha full kontroll over det meste alltid, derfor er følelsen som dukker opp når vonde ting skjer, helt….desperat.

Samme følelsen hadde jeg da Utøya hendelsen skjedde. Et stort “NEI NEI NEI NEI!!!!”, som om hjernen min er todelt og den ene delen forsøker å fortelle den andre hva som har skjedd, men sjokket er for stort for kroppen å takle. Om det ga mening. På samme måte som hva som hadde skjedd traff med full styrke hvert 5. minutt og hver gang jeg tok en pause fra å tenke på det.

Jeg prøver å se det positive i alt, men noen ganger skulle jeg ønske jeg ikke hadde den evnen. For en gangs skyld vil jeg legge meg ned og skrike, men jeg gjør det aldri. Bare èn gang har jeg latt meg selv skrike det hele ut og det var natten etter at Spot ble borte. Det var egentlig ingenting som fungerte eller hjalp, men jeg lå i sengen min og skrek/ulte/hylte/gråt av all min kraft i lang tid, før jeg ble så sliten at jeg sovnet.

Da faren min ble hjerteoperert i jul i fjor dukket samme følelse opp. Som om beina var sparket vekk under meg og hodet mitt desperat forsøkte å finne noen mening, trøst eller logikk ved det hele. Jeg har hatt angstanfall før, dette er ca 14 ganger verre. Følelsen minner meg egentlig om de gangene luften ble slått ut av meg på skolen, i et lite sekund er man helt panikkslagen.

Herregud, som jeg hater den følelsen. Jeg håper det blir lenge til noe sånt skjer igjen.

This entry was posted in Hverdag/blogg/whatever. Bookmark the permalink.

10 Responses to Desperate følelser og det å miste bakkekontakt.

  1. Monica says:

    Følte for å dele i kommentarfeltet ditt, så da gjør jeg det.

    Drap i hjembygda på landet. 11. sept. Farfars kreftdiagnose. Oslo og Utøya.

    Du føler at blodet ditt fryser og fordamper på samme tid, hele kroppen stivner så hardt at det gjør vondt overalt, du slutter å puste og hjernen veksler mellom hæ?- nei? – hvordan? – hvorfor? – hæ? – nei?… Alle minner kommer rekende på ei hjernecelle, tankene du allerede hadde om at dette kom til å gå galt en gang, tanker om hvordan dette skal bli bra igjen, hæ? – nei? – hvordan? – hæ? Og så er det bare et stort svart hull. Du faller ikke nedi, men du går liksom bare på kanten rundt. Har litt lyst å hoppe nedi, men klarer ikke, for kroppen er jo stivfrossen og du og hjernen din på autopilot.

    Men man kommer seg videre da… Hvordan – det aner jeg ikke, jeg har ingen gode plaster-strategier som du. Men det går…

    • Veldig god beskrivelse! De gangene jeg føler det sånn tror jeg kroppen min bare går på autopilot og gjør noe som får hodet mitt til å føle seg bedre.. I går kveld var det bare å lese isteden for å tenke på prikken, å sove hjelper alltid mye. Spesielt når jeg må ligge squishet mellom mann og to hunder Grin

  2. Henriette V says:

    Vet kjærestebrudd ikke stiller på samme nivå som tap av liv og død.. men takk for ordene, det hjelper i disse dager..

  3. Madeleine says:

    Vil gjerne dele min historie, “loosing my head”…

    Det er ganske nøyaktig 1 år siden nå, hvor vi innså at Mormor var i ferd med å tape sin tredje kamp mot kreften. Husker så godt jeg satt med henne den siste kvelden, hørte fremdeles stemmen hennes sukke, Mormors gode stemme, men hun var redusert til en skygge av den flotte dama hun engang var. Hodet mitt var som fyllt med helium – helt tomt, og så lett at det nesten fløy avgårde.. Det eneste jeg kunne tenke på der jeg satt var når jeg var liten og hun lærte meg å strikke… med lakrislisser!! Tårene rannt, men jeg måtte le… Mormor og jeg strikka en fin liten lakrislapp, og la den i kjøleskapet så vi kunne vise Morfar når han kom hjem fra jobb, men lakris blir sprøtt når det blir kaldt, så det var bare smuler igjen. Så da måtte vi lage en til!

    Som om hodet trekker frem positive ting for å gjøre situasjonen lettere, eller i det minste mindre uutholdelig.

    Det som hjalp meg å komme videre var å tenke at nå er Mormor og Morfar sammen igjen, de hører sammen. Det gjør det ikke mindre trist å tenke på alt jeg ikke får dele med Mormor (og Morfar), men det blir lettere å akseptere. I alle fall for mitt hode..

  4. Tone says:

    Dette er så bra skrevet! Det er helt klart den følelsen jeg for alltid kommer til å forbinde med 22. juli. Følelsen av å desperat ville gjøre det ugjort, usant.

    Tristetidene hørtes faktisk koselige ut, på et vis. (Misforstå meg rett..) Kanskje koselig var feil ord, men definitivt smart å sette av tid sånn!

  5. Lene Kristin says:

    Den følelsen er så forjævlig den! Er umulig å sette ordentlig ord på det, men du har beskrevet det ganske så perfekt her.
    Men jeg er glad for at uansett hva som kommer flagrende din vei, og hvor lost in space en situasjon virker, så kommer du ALLTID til å lande på bena! Du er beinhard og sterk. En så fantastisk god kvalitet i et menneske skal man lete lenge etter.
    Jeg er IKKE misunnelig, men jeg kunne ønske jeg hadde en brøkdel av det i meg som du har Smile Go’jenta!

Leave a Reply

Your email address will not be published.

Click to Insert Smiley

SmileBig SmileGrinLaughFrownBig FrownCryNeutralWinkKissRazzChicCoolAngryReally AngryConfusedQuestionThinkingPainShockYesNoLOLSillyBeautyLashesCuteShyBlushKissedIn LoveDroolGiggleSnickerHeh!SmirkWiltWeepIDKStruggleSide FrownDazedHypnotizedSweatEek!Roll EyesSarcasmDisdainSmugMoney MouthFoot in MouthShut MouthQuietShameBeat UpMeanEvil GrinGrit TeethShoutPissed OffReally PissedMad RazzDrunken RazzSickYawnSleepyDanceClapJumpHandshakeHigh FiveHug LeftHug RightKiss BlowKissingByeGo AwayCall MeOn the PhoneSecretMeetingWavingStopTime OutTalk to the HandLoserLyingDOH!Fingers CrossedWaitingSuspenseTremblePrayWorshipStarvingEatVictoryCurseAlienAngelClownCowboyCyclopsDevilDoctorFemale FighterMale FighterMohawkMusicNerdPartyPirateSkywalkerSnowmanSoldierVampireZombie KillerGhostSkeletonBunnyCatCat 2ChickChickenChicken 2CowCow 2DogDog 2DuckGoatHippoKoalaLionMonkeyMonkey 2MousePandaPigPig 2SheepSheep 2ReindeerSnailTigerTurtleBeerDrinkLiquorCoffeeCakePizzaWatermelonBowlPlateCanFemaleMaleHeartBroken HeartRoseDead RosePeaceYin YangUS FlagMoonStarSunCloudyRainThunderUmbrellaRainbowMusic NoteAirplaneCarIslandAnnouncebrbMailCellPhoneCameraFilmTVClockLampSearchCoinsComputerConsolePresentSoccerCloverPumpkinBombHammerKnifeHandcuffsPillPoopCigarette